Sjøen går hvit.

Vi forlot Peros 29 oktober.

Da vi skulle reise fra Peros og Zadar, advarte campingplass eieren oss om at det var sterk vind nord om Zadar. Kystveien ville bli stengt og muligens også motorveien. Busser og campingvogner kunne ikke kjøre på veiene nå, for det kom kastevinder ned dalene. Disse kastevindene kunne velte busser og kaste de ut av veien. Dette er et vinterfenomen, fortalte hun meg. Jeg ba henne sjekke motorveien og den var åpen, men med begrenset hastighet – 40 km/t på enkelte strekninger. Vi bestemte oss for å ta motorveien til Rijeka og Trieste.

Etter ca 12 kilometers kjøring, var motorveien stengt ogvi måtte ta avkjørsel inn til kystveien igjen.

Vinden rusket og dyttet i bilen og det  ble kjempeskummelt etterhvert. Jeg satt og krampeholdt i i armlenene på stolsetet. Det hadde jo ikke hjelpt om vi ble kasta av vegen, men det kjentes litt bedre da. Det var akkurat som jeg hjalp bilen med å holde seg på vegen. Roy kjørte sakte og forsiktig.

Det var bygget le-murer der det var små daler eller skar. De hjalp godt mot kastevindene.

Rett før vi kom til Karlobag, så vi at motgående felt var stengt med bom. Da hadde vi kjørt 57 km på kystveien. I Karlobag var det et oransj varsellys og et skilt der det stod at busser, motorsykler og tilhengere ikke måtte være på vegen. Vi hadde mulighet til å kjøre inn i landet og dermed kanskje unngå vindkastene, men vi bestemte oss til å kjøre videre på kystveien.

Det var snø i fjella, og vi møtte en brøytebil med røde flagg på hver side av plogen. Etterhvert ble det bedre, og da vi kom til Rijeka, ble det bra.Vi handlet mat og brus i Rijeka og fulgte vei nr 8 videre til grensen til Slovenia.

I Slovenia tok vi vei nr 7. Det var en behagelig vei å kjøre på.

Landskapet lignet på en hvilken som helst norsk brei dal. Vegetasjonen var også veldig lik på det vi ser i Norge. Blada var blitt gule, og mange hadde falt av trea.

På turen har vi truffet mange kjekke og reisevante folk. Et slikt par var to fra Nederland. De hadde vørt flere ganger i Norge og flere ganger langs Rivieraen og den spanske Solkysten. De kom med masse tips om hva vi burde se på veien.

Fruen kom med en fransk campingbok som hun sa var den beste i Europa. Boka heter Facile-en-Route. Den kunne jeg få låne og merke meg stellplasser og campingplasser langs veiene vi skulle ta.

Jeg lånte boka og skrev opp 50 plasser med koordinater. Tre av disse var i Trieste.

Roy prøvde å legge inn den første plassen på GPS-en vår , men det gikk ikke. Så la han inn den andre og den ble godtatt.

Nå når vi har gått over til vintertid, blir det tidligere mørkt om kveldene. Og da vi kom til Trieste, var det blitt mørkt. Vi kjørte naturligvis feil og kom inn i en trang gate der det var umulig og snu. Tilslutt fikk vi da snudd og ble dirigert til stellplassen.

Plassen vi kom til kaltes “Strada de Napolionica” Det var en stor obelisk der og  en liten parkeringsplass. Men GPS-en ga beskjed om at det var 800 m igjen til målet. Det gikk en vei innover i skogen og det var innkjøring forbudt skilt der , men vi tenkte at det skiltet gjaldt ikke for de som skulle på stellplassen.

Vi kjørte innover til vi kom til en bom…….. Det var mørkt og det kom ikke på tale å rygge. Vi overnattet der.

Lyst og fint her, men da vi kom var det mørkt

Ole Christian og Marit er litt bekymra fordi vi vet at det er ulovlig å stå her, men det er umulig å rygge fordi veien er så smal

Men vi koser oss alikavel.

Tidlig om morgenen våknet jeg av en høy, sint stemme. En jogger var krafig provosert av ar vi stod å sperret veien for ham. Han skjelte ut Ole Christian og truet med å ringe politi. Litt etterpå hørte jeg at Ole Kristian startet bilen. Jeg kledde på meg og gikk ut. Klokka var 6.30, og det vat lyst og fint.

Marit fortalte at de frøs, for gassflaska var tom, og det var for trangt der vi stod ved en høy murkant, slik at de ikke fikk åpnet skapet for å skifte flaske. Derfor ville de rygge tilbake til parkeringsplassen(400 m). Jeg gikk og la meg, for jeg visste at Roy ikke var kjørbar enda. 

Klokka 8 stod vi opp og snart kom det en jogger som banket på vinduet og truet med å ringe politiet dersom vi ikke fjernet oss derfra.

Vi rygget oss tilbake til parkeringsplassen. Roy hadde problem med å se i venstre sidespeil for sola skein rett i det speilet og sidevinduet var skittent av “hundesnøs”

På folkemunne heter veien vi prøvde oss på ” Strada de Napolionica” fordi etter gammel tradisjon var sagt at Napoleon hadde fått laget veien i forbindelse med felttoget sitt i 1797. Offisielt heter veien “Strada Vicentina” etter mannen som anla den  Veien var ferdig i 1821. Den er 3,2 km lang og blir brukt som turvei og joggeløype. Langs veien vokste det svartfuru som det blir mindre og mindre av i Italia og alpefuru.

Da vi forlot den lille parkeringsplassen, så vi en stor parkeringsplass med flere bobiler 500 m lenger fremme. Det var kanskje den tredje plassen jeg hadde notert meg?

I nordøst av Italia var det mange potetåkre som var gjort klar til høsting og mange maisåkre som var høstet og pløyd opp.

Vi kjørte rundt Venezia og da gikk veien oppå diker og landskapet innafor var lavere enn havet utafor.

Ikke så mye å se. Bak pilehekken ligger Venziabukta

Vi hadde bestemt oss for å dra til Gardasjøen. Der stoppet vi i Lazise på en stellplass som egentlig var parkeringsplassen for Gardaland, Movieland og Carnevalland. Det kostet 6 euro å stå der. Det var ikke strøm og ikke muligheter å få tømt doen. 

Plass til mange her.

Vi hadde kjørt to lange etapper og Roy var sliten etter kjøringa, så onsdag 31 bestemte vi oss til å flytte til en campinplass som ennå var åpen og som lå i nærheten.

Vi fant “Butterfly” i Peschiera di Garda. Plassen ligger ved båthavna i Peschiera og den er åpen til 4 november.

Båthavna. Det er snø på fjella i nord.

På vei inn til byen

Bymuren, vollgrava og kanalen

Porten til gamlebyen. Roy og Max på brua over vollgrava.

Dette gamle huset var slitt og svart av mugg enkelte steder. Et skilt på veggen informerte oss at dette ikke var byen Peschiera sin eiendom, men den italienske staten sin.Staten hadde plikt til å holde vedlike bygget stod det.

Stort, gammelt tre i gamlebyen.

Peschiera er en vakker by. Gamlebyen har murer og vollgrav rundt seg. Det  Vannet i vollgraven dannner en kanal som munner ut i Gardasjøen. Det går vakre broer over kanalen og det går også en kanal gjennom gamlebyen.

På vår vandring gjennom gamlebyen, bestemte vi oss for å ta en øl.  Ølet var dobbelt så dyrt som i Kroatia, og maten var 50 % dyrere.

Vakre,trange gater. Her var det motebutikker for klær og sko og sprit og vinutsalg, bakeriutsalg og konditorier, resturanter og pizzeriaer. Jeg kjøpte meg en bruchetta med skinke og parmesanost, nam! Med to glass vin til, kom det på 11 euro. Bruchettaen var like stor som en stor asjett.

En stopp på veien fra gamlebyen og til campingplassen.

Etterpå gikk vi forbi en frisør, og jeg bestemte meg fot å få klippet håret. 27 euro kostet det for vask, klipp og føn.

1 november var Allehelgensdag her. Mange hadde fri fra jobb, og gamlebyen val full av familier som koste seg med et godt måltid mat. Marit og jeg koste oss med pizza, bruchetta og vin den dagen. Vi fikk bord med en gang, men vi observerte at folk måtte vente litt fordi det var fullt.

Å skrive dette har tatt med 4 timer inne i strålende solskinn ute. Det koster 10 euro for 5 timer wifi her. Dere får bære over med skrivefeil.

Takk til alle som følger meg! Takk for kjekke kommentarer.

Neste gang er vi antagelig på Rivieraen. Vi reiser herifra senest 4 november for da stenger plassen.

–Edel