edelpaatur

Nå har vi bodd på El Raco Benidorm siden 11. november. Det har vært unaturlig kaldt her til nå. Vi har hatt kald vind, og det er sjelden vi kan gå i singlet og shorts. Det vanligste er at vi går i langbukser og jakker. Bildet over er utsikten fra det vi kaller Platået. Det blå til venstre er Aqua Land. Det ligger ikke så langt fra Raco, men det er stengt om vinteren. Like ved siden av ligger Mundo Mar som er en dyrepark hovedsakelig  med marine dyr. Her har de show med sjøløver og delfiner, men de har også papegøyeshow.

Utsikt fra Platået mot vest

Selv om det er vinter, blomstrer det i vegkanten.

Det henger blomster ned fra muren.

Veien opp til Platået.  Mange av de som bor på Raco tar turen opp til Platået hver morgen.

Det er en som lever på gata her utenfor Raco. Han har en ukulele som han bærer på.  Her har han lagret ukulelen og noen klær.

I begynnelsen av november var det ganske fritt her. Man måtte bruke munnbind på bussen og i butikker. 3. desember kom det påbud om coronapass på restauranter og utesteder. Vi fikk høre at på Costa Blanca kunne utlendinger også få vaksine. 22 desember ble det påbudt med maske både inne og ute i det offentlige rom. Det ble forbudt å røyke på uterestauranter og anbefalt avstand er 1,5 m

For å få vaksinen, må man dokumentere at man bor på en adresse i den kommunen der vaksinasjonstedet ligger. Man må ha coronapass på papir, ID-kort eller pass og gyldig helfokort. Jeg møtte opp på den offentlige klinikken, og etter å ha stått i kø et par timer fikk jeg en kvittering der det stod at jeg hadde fått time 21.desember kl 16.

21. desember gikk jeg glad og forventningsfull til klinikken for å få 3. dose. Men akk, de hadde sluttet å vaksinere der på klinikken. Jeg fikk adressen til to andre vaksineringsteder. Et sted var i gamlebyen og de vaksinerte folk hver dag. Det andre stedet er et sosialsenter som ligger i nærheten av Raco. Dette stedet er åpen for vaksine bare noen få dager i måneden og heldigvis for meg, var det vaksinering der dagen etter fra kl 15.30.

Jeg møtte opp kl15, og da var det allerede lang kø. Men etter at de hadde åpnet, gikk det radig. Kl 16 stod jeg ved innsjekkingsbordet og viste fram papirene mine. Men det var ikke godt nok, jeg måtte ha et zippnummer!  Det kunne jeg få på klinikken sa de. I fortvilelsen fant jeg fram kvitteringen jeg hadde fått da jeg bestilte time. Der stod zippnummeret, og jeg ble vaksinert.

En torsdags ettermiddag gikk vi tvers over vegen for Raco for å ta oss en pils. Terrassevarmeren stod på, men det var fremdeles litt kaldt.

Det var levende musikk, men det var ikke mange gjester.

En liten vovse hørte på musikk mens “mamma” tok seg en drink sammen med noen venniner.

 

Her er Restauranten Raco som er en del av campingen. Vi liker ikke å spise der, for stolene er så vonde. Vi bruker å samles på terrassen for å ta oss en øl etter bocciaen på fredager. Ølen er 9 kroner dyrere  for halvliteren  her enn det det koster tvers over gata.

Her er vi i gang med bocciaen. Her er det to grupper som er i gang. Det bruker å være 14 -16 på hver gruppe. Racobocciaen har helt spesielle regler og poengberegning. Man kaster en liten trekule – grisen- så er det om å gjøre å komme nærmest grisen med sin metallkule. Er du så heldig at du treffer grisen får du 5 poeng. Den som kommer nærmest grisen får 6 poeng, nestemann 4, så 3, 2 og 1 poeng. Alle kaster grisen en gang

De fleste norske har flydd hjem til Norge for å feire jul med barn og barnebarn. Da har de gjerne vært her så lenge reiseforsikringen varer. Når de kommer tilbake hit, er de forsikret for en ny periode. 17 desember var vi 8 stykker. Vi tar 1 euro i startpenger. De går til  vin som er premie for 1,2 og 3 plass

En måler de andre kontrollerer.

Jeg var sekretær den dagen og her regner jeg poeng. De andre samler seg på terrassen på restauranten her og kjøper noe godt å drikke. Vi slår sammen noen bord. I disse coronatidene er det ikke lov til å sitte flere enn 10 på hvert langbord. Denne gangen var vi 8, og da fikk alle plass.

 

Det er maskepåbud i Bowlinghallen, men når en vil drikke øl, havner masken under haken.

Etterpå var det lunsj ved strandpromenaden.

Hva gjør jeg på her nede? Jo på fine dager sitter jeg ute og strikker eller leser ei bok eller løser kryssord.

Ellers er det jo litt husarbeid som må gjøres, oppvask, klesvask, støvsuging og matlaging-

Det blir fort flekkete

Vi har hatt med noe fisk fra Norge. Denne dagen spiser vi spekesild, løk, rødbeter, gulrotstuing og poteter.

Noen dager er det mye sport. Her ser jeg på skiskyting

Her er det et kortspill som heter Ord mot ord. Det er et kjekt og strategisk spill.

Ikke alt arbeide er like kjekt, men det må gjøres.

Nesten hver dag er jeg i butikken her på plassen og handler ferskt brød, frukt og grønnsaker. Maria står foran inngangen. Eieren heter José og det heter sønnen hans også. Begge Josefene sier “god dag! når jeg kommer og  “ha det bra!” når jeg går.

 

Det vi la merke til første gangen vi kom hit til Benidorm var de mange elektriske “scooterne” nede i byen. Det var både ensetere og tosetere. Det var ikke mange av dem inne på campingen, men  i år er veldig mange som suser rundt her. Det er fartsgrense på 10 km/t  inne på området, men mange av damene som kjører med en slik, bryr seg ikke om det.  Rett utenfor campingen er det en forretning som selger og leier ut slike farkoster.

Roy klarer ikke å gå noe særlig. Han har fått en elektrisk og sammenleggbar rullestol. Den har en rekkevidde på 3 mil. Det gjør at vi kommer oss på tur. Jeg har med elektrisk sykkel, men jeg bruker den lite. Benidorm er veldig tilrettelagt for sykkel.

Nå skal vi ned på Levantestranden.

Strandpromenaden

Legg merke til alle folkene midt på bildet. Det er engelskmenn som fester. De står ute i gata og drikker, det er stappfullt inne i baren. Det er sterk musikk, folk roper for å bli hørt og det er hoing og skriking. Det er det samme hver dag der.

En dag trillet vi til Albir. Roy skulle til Sallus Det norske legesenteret.  Etterpå spiste vi tapas på en strandrestaurant .

Dersom du ser godt etter, kan du se julekuler blant sitronene.

Julepynt og lys  i et tre, vi ser det fra bilen vår

Her på Raco bruker de ansatte å kjøre rundt på julaften og samle inn penger til et godt formål. De spiller fin julemusikk   Alle får en eske med søte kaker  og en flaske cava enten de gir penger eller ikke. På grunn av coronaen var det færre nisser nå enn hva det har brukt å være.

Den siste uka har det vært sommertemperaturer her. I kveld er det nyttårsaften.  På grunn av coronaen blir det ikke noe festing.ute på restaurant. Vi kommer til å ha det stille og rolig, spise pinnekjøtt og følge med på Nrk Tv. Så vil jeg takke dere som har lest alle de 1235 orda og ønske dere alle Et Godt Nytt År!

 

Om ettermiddagen tirsdag 2. november startet vi turen fra Høylandsbygd. Vi ville bruke litt tid over Haukeli, for vi skulle ta Ferge fra Larvik torsdags morgen. Det ble en fin høsttur i vakkert vær. Temperaturen varierte fra 14 til 2 til 14 grader igjen. Vi spiste en deilig frokost på fergen. Vi hadde bord ved vinduet og kunne se at Skagerak var blank og stille og av og til fikk vi øye på en båt i tåkedisen.

Kvart på 12 kunne vi kjøre på land i Danmark som første bil. Ved Vildersmose sør for Brønderslev kom tåken. Heldigvis hadde vi kjørt så mange ganger gjennom Pannekakelandet at ikke gjorde noe at vi ikke så så mye av landskapet rundt oss. Etter å ha handlet inn godsaker på Scandinavien Park, hadde vi en fin kveld på bobilplassen der.

Fredag 5. november. Vi startet å kjøre kl 10. Det var delvis skyet og 12 grader i Nord-Tyskland. Det gikk smertefritt forbi Hamburg, og det var ikke STAU. Nord i Tyskland  hadde de økt grensen for forbikjøring forbudt fra 3,5 t til 7,5t

Vi kom fram til Greven tidlig på ettermiddagen.

Labbedram

Nå kommer bildene fra Greven hulter til bulter dessverre. Jeg er ikke kjent med hvordan jeg skal fjerne bilder som har kommet feil. Det var blitt forandringer på plassen. Resepsjonen var flyttet til Havnekontoret og restauranten hvor man kunne kjøpe snitsel var stengt.

 

Det var kommet en Strandbar i stedet. De serverte mat og drikke og de hadde og “take away” for de som ønsket å spise i bilen eller båten.

 

Det koselige vertshuset var stengt

Her er resepsjonen nå, og bak er det nye spisestedet med strandbar.

Vi hadde fin utsikt mot kanalen

Lørdag 6 kjørte vi mot Polch og Niesmann  – Bishof fabrikken. Der kan vi stå gratis, men vi må betale for strømmen.  Det var strålende sol, men det var mye vegarbeid før og rundt Dortmund.

Her satte vi de franske merkene på bilen. De kjøpte vi laminert i Norge og så festet vi dem med blank dobbeltsidig tape. Mange lurer på om det er noe vits i å sette på disse merkene og om det er kontroller. Vi så ikke noen kontroller, men vi observerte at nesten alle store bobiler hadde slike merker. Det var til og med mange mindre biler som også hadde limt på merker.

Søndag 7 november stoppet vi i Pont-à-Mousson. Det er en plass vi bruker ofte.  Det er en lystbåthavn  ved  Mosel.

Mandags morgen var det kaldt, 2 grader og tåke. Ved Toul var den første betalingsbommen. Vi betalte i alt ca 150 euro i bompenger i Frankrike. Etter hvert  kom sola fram, og kyrne koste seg ute på beite i det kuperte landskapet.. Midt på dagen økte temperaturen til 10,5 grader og det ble en fin høstdag. Vi fylte diesel for litt over 16 euro pr liter. Jeg oppdaterte med på fartsgrenser for bobiler over 3,5 t på franske motorveger. På motorveger uten bompenger var fartsgrensen 100 km/t og på private veger med bompenger var den 110 Km/t

Vi overnattet på Camping Lyon eller Camping Indigo som den også heter. Det hadde skjedd forandringer på Camping Indigo siden vi var der sist Nå holdt de på med å ordne vegen foran resepsjonen. Før var det noen brakkelignende hytter i enden av campingen. Nå var det små koselige chaleter rundt om. Bobilplassene var  midt i campingen. Lekeplassen var blitt større, det var utendørs basseng, og det var kommet opp et nytt servicebygg.

Tirsdag 9 november kjørte vi til Le Boulou, en liten by ved grensen til Spania. Her var det en gratis bobilplass ved et idrettsanlegg og byens gravplass. Det var WC, dotømming og vannfylling.

Her må vi stå tett og det ble helt fullt etter hvert.

Sett fra idrettsanlegget

Gravplassen

Onsdag overnattet vi på en camping i Peniscola, og torsdag 11 kl 12.15 var vi fremme på Raco i Benidorm.

Fredag var vi på bocciaturnering her på plassen sammen med de andre norske. I vår gruppe ble Roy nr 5 og jeg ble nr 1 og vant sløyfe og en flaske god rødvin. Mandag gikk jeg på tur gjennom skogen fra Benidorm til Albir sammen med turgjengen her. Turene blir avsluttet med lunsj.

Nå håper jeg at noen finner bloggen min  🙂  og at de gidder å lese 🙂

Edel —

 

Fredag 14 desember dro vi fra San Rafael mot Benidorm. Vi gledde oss til å komme i orden på Camping El Raco, og vi så fram til den fine plassen som var holdt av til oss. 

Før vi dro fra San Rafael, beundret vi appelsinene som skal være veldig gode i følge de som har vært på slang der.

På Raco var plassen “vår” allerede besatt. Det skyldes en missforståelse. Han som hadde snakket for oss i resepsjonen på campingen, trodde at vi hadde opsjon på plassen til 20 desember, men det var bare betalt for plassen fram til 10. desember. Ja, ja sånt kan lett skje.. Vi ble stående på noe vi kaller for Venteplassen. Der er det strøm, men ikke vann og avløp som det er på komfortplassene. 21 desember feiret vi Torilds 70 års -dag. 

Det er den flotte jenta med skilt på brystet som har bursdag.

Menyen var deilige kjempereker og musserende vin.

Mens vi var hos Torild måtte jeg en tur på toalettet. Og utenfor servicebygningen traff jeg på et nederlandsk par som vi hadde vært nabo med tidligere. De fortalte  at plassen ved siden av der vi stod for 3 år siden var ledig. Det er en trang, men solrik plass. Bakom hekken går det en trafikkert gate, men vi vender oss til lyden fra bilene. Bak Roy, der som paviljongen står bodde vi for tre år siden.

Twist, mandarin, nøtter og kryssord hører julen til.

Renholdere og vaktmestrer samler inn penger og deler ut boblevann og søte, spanske julekaker på formiddagen julaften. Det er tradisjon her. Og det er lett å høre når de kommer, for julemusikken drønner fra lasteplanet

Julemiddagen i det fri. Juleribbe, rødkål og mandelpoteter.

Max får sitt når vi er ferdige

Venteplassen. Her står folk og venter i dagevis på at det skal bli en ledig plass. El Raco er veldig populær blant engelskmenn, nederlendere, svensker og nordmenn. Venteplassen er egentlig beregnet på ballspill. Roy og Max er ved  petanca-banene og venter på at bocciaspillet  skal starte.

Det går ut på å kaste/trille en stålkule mot en liten trekule. Den som kommer nærmest trekulen vinner omgangen. Vi har egne “Racoregler” her. Det blir delt ut poeng fra 6 til 1 på hver omgang. Det er like mange omganger som deltakere. De tre beste sammenlagt vinner hver sin flaske vin.

Roy kom på 3.plass og vant en flaske hvitvin. Her slapper vi av etter kampen. Det er veldig sosialt. I julen er det få norske her,Mange reiser hjem for å feire jul med barn og barnebarn, men om et par uker er det nok i full gang igjen. Fottur fra Benidorm til Albir på mandager, bowling på onsdager, felles sosakjøttmiddag på Peppermill på torsdager, boccia på fredager. Ellers er det bursdagsfeiringer, morsdager og andre dager.

KL Bakery i Albir baker kneipbrød etter norsk oppskrift. Å få tak i godt, saftig grovbrød er ikke like lett i Spania. Supermarkedet Mendoza har noen norske,svenske og nederlandske varer. En pakke vossafår koster nærmere 4 euro og en pakke nora surkål var på “tilbud” til 2,5 euro. Vi kjøpte ferdig stekt juleribbe med sprø svor der. Så var det bare å varme den i stekovnen og frese den under grillen litt. Nam!

Julekrybbe i rundkjøringen

Etter  handelen, smakte det godt med en pils i solen.

Holder på med å lage potetmos nyttårsaften. Vi må være inne og passe på Max. Han blir til en skjelvende nervebunt når det smeller. Det gikk ganske bra denne gangen. Det kan være trafikken som døyvet litt av smellene.

Klokken tolv nyttårsaften skal man spise druer. Ei drue for hvert klokkeslag. De selger “tolvpakninger” med druer, men vi greidde oss godt med druer i løs vekt. Frukt og grønnsaker kjøper vi hos Jose som har butikk på campingen. I den butikken arbeider også Maria. Så med druer kjøpt hos Josef og Maria, ønsker vi dere alle Et Godt Nytt År

–edel

Men før der var det mye som måtte ordnes. Mens vi styrte på, slappet Max av i sofaen.  Han liker ikke å være ute i regn og kald vind. Bildet er tatt 25 november på 12 års dagen hans.

Bilen måtte pakkes med det som vi mente var nødvendig for en overvintring i Sør-Europa. Jeg handlet inn kaffi for et halvt år. Dessuten har jeg sørget for et lager med kaviar og majones. Vi liker å lese begge to. Et år satset vi på å låne e-bøker på biblioteket. Nettbrettene tar jo ikke så stor plass, men vi savnet å holde i bøkene.Vi har to bærenett fulle av bøker, og et bærenett med kryssordblad med oss. Dessuten har jeg strikkepinner, oppskrifter og garn med. Garn får jeg jo kjøpt i Spania også, men for sikkerhets-skyld har jeg med meg to bærenett med garn.

Vi har med oss klær både til varme og kalde dager, jeg har etterhvert lært meg til å begrense lageret med klær. 

6 desember kl 11.30 startet vi hjemmefra. Vi var spente på vær og føre over Haukeli.  Det var heldigvis kaldt. Det var tåke og derfor ble det ikke fotografert på vegen over fjellet. Da vi kom ned fra fjellet, begynte det å snø. Det var fremdeles kuldegrader, men da vi kom til fergeterminalen i Larvik datt det ned våte snøfiller og det var blitt  et par varmegrader.

Fredag klokka 8 la superspeed fra kaien, og vi satt og koste oss med frokostbuffet.  Vel fire timer senere var vi på vei fra Hirtshals.  Det var regnfokk og det var sikkert vanskelig for de som kjørte i småbiler midt inne i fokket.

Vi stoppet i Handewitt og handlet drikke, snop og pålegg på Scandinavianpark. Så så vi fram til to trailerfrie dager på tyske motorveier. Vi ble ledet øst og sør om Hamburg og slapp unna mye veiarbeid

 

.

Men litt veiarbeid var ikke å unngå

Det regnet stort sett hele tiden

Rett før vi kom til Bremen la jeg merke til en mann  som kjørte en mørk BMW. Han gjorde tegn til meg og pekte ned på siden  på bilen vår ,Han klep sammen tommel og pekefinger gjentatte ganger og mimet noe. Jeg trodde han mente at det var noe med blinklysene.  Han kjørte opp på andre siden av bilen og gjorde de samme tegnene til Roy, men vi skjønte ikke hva han mente. Så gjorde han tegn til at vi skulle kjøre av motorveien på første rasteplass og det gjorde vi. Roy gikk ut for å snakke med mannen og han viste oss at høyre bakdekk var punktert. Vi har tvillinghjul, derfor merket vi ingenting. Punkteringen kom kanskje av et ublidt møte med en skarp fortauskant i Odda. Vi har kanskje kjørt i to dager med punktert dekk. Roy hadde bilhjelpsavtale gjennom NAF. og de kontaktet ADAC som var på pletten innen en time. Det kom først en bil som så etter hva slags hjelp vi trengte.  Han bestilte en tauebil.

Det punkterte hjulet må byttes ut med framhjulet, framhjulene ble heist opp i “tauerammen” og etter et par timer kunne vi forflytte oss til en dekkforhandler.

Det var lørdags ettermiddag, og dekkverkstedet var stengt for helgen. Vi måtte vente der til mandags morgen.Vi fikk telefon fra NAF som lurte på om vi hadde fått hjelp og om alt var bra med oss. De hadde fått beskjed fra ADAC at dekkbutikken var stengt. Dersom vi vi vill, kunne vi bo på hotell til mandag, for det var med i veihjelpspakken. Men vi har jo bobil full av mat og drikke, og vi hadde fremdeles rikelig med gass til både kjøleskap og varme.

En siste takk for hjelpen til ADAC-mannen.

Dekka på begge framhjul måtte skiftes fordi vi måtte ha like dekk på hjula. Det kom på 300 euro tilsammen.

Denne politibobilen stod på en rasteplass på A1. Veipatruljen brukte den til kontor og kantine. Jeg turde ikke å gå ut for å ta bilde

Ettermiddag mandag 10 desember. Vi har tatt av motorveien og kjører mot Trier. Det snødde og det lå slaps i veibanen.

Solnedgang nord for Trier

Det var begynt å mørkne når vi kom til Trier og det var vanskelig å finne innkjørselen til Stellplassen der. GPS-en var helt på trynet og vi kjørte over Mosel 6 ganger før vi ga blaffen i GPSen og kjørte etter minnet. 

Vi skulle jo ha fylt gass i Flensburg, men de hadde stengt på lørdager, men etter tips fra John Martin Ledang som kan mye om å komme seg fra Norge til Spania fikk vi fylt en flaske og toppet den andre i Trier. For folk som trenger å få fylt gass på vegen mot Spania er koordinatene dit: N 49º44’54,5″ og

E 6º37’26,5″

Tirsdag 11 var det tåke. Vi tanket billig diesel i Wasserbillig i Luxemburg. I stedet for å ta motorveien tvers gjennom Luxemburg, kjørte vi sør -øst om Luxemburg langs Mosel og kom inn på A31 nord for Metz i Frankrike. Vi kjørte mange ganger over Moselle som den heter i Frankrike. Luxembourg og Nord-Frankrike var innhyllet i tåke. Det var synd for, vi fikk ikke se så mye av landskapet og de små byene vi kjørte gjennom.

I Frankrike kjørte vi på betalingsvei og det var nesten ikke trafikk.

 

Vi hadde stått opp tidlig tirsdag. I ellevetiden stoppet vi på en rasteplass som heter Aire de Teul. Vi spiste frokost og Roy slappet av mens jeg gikk tur med Max. Jeg hørte at trailerne fløytet og tutet da de kjørte ut fra rasteplassen. 

Etter hvilen skulle vi kjøre ut av rasteplassen og ut på motorvegen igjen.  Vi kom til en rundkjøring og der stod mange mennesker i svarte klær og gule vester. De gjorde tegn til oss at vi måtte ta en ekstra runde i rundkjøringen. Da skjønte jeg plutselig at dette var “De Gule Vestene” : Folk som protesterer mot høye avgifter på bensin og diesel og andre uforståelige avgifter som franske myndigheter vil øke for å gjennomføre Det Grønne Skiftet. En politikk den vanlige franskmann mener går utover arbeidere og lavere middelklasse, men som gagner de rike.

Jeg glemte å fortelle om planlagt medisinbruk for mennesker og dyr i vår familie. Det er ikke lett å få ut medisin på blå resept for et halvt år. Apoteket levere bare ut for 3 mnd i gangen. Men med en erklæring fra fastlegen går det bra. Det var veldig ryddig i den kassen, helt til jeg skulle dosere ut mine medisiner for en uke.

Det er ikke lett å finne vinteråpne campingplasser eller stellplasser ved Lyon. Vi stod på en stellplass uten strøm, fylling eller tømming i Villefranche litt nord for Lyon.. Plassen heter  Marcy sur Anse Elven vi kjører forbi er Saone.

Onsdags kveld 12 desember. Roy koser seg med syltelabber. Etter en lang etappe fra Villafranche nord for Lyon til Palamos på Costa Bravakysten nord-øst for Barcelona stoppet vi på en stellplss  Vi hadde kjørt i 7,5 timer. Vi  står i Cami del Pla de Llop s/n cY puig gorgoll. Denne plassen har 40 plasser. Det koster 13 euro om vinteren og 20 om sommeren,. Det er 1 km til stranda og 350 m til supermarked. Det er støm, vann, vaskemaskin, dusj og wc. gratis WiFi og tømming og fylling.

I Luxemburg fylte vi diesel for vel 10 kr literen, i Frankrike for 17 kr og rett over grensen i Spania fylte vi for 12 kr literen

Koordinater: N 41º51’26,98″ og E 3º6’52,71″

Torsdag kjørte vi videre mot Benidorm.  Men vi ville kjøre en kort etappe denne gangen. Vi ville overnatte hos Spätzle Fritz eller i San Rafael som vi sier. Det er en restaurant med en tilhørende stellplass. Det er gratis å stå her dersom man spiser, men man må betale for strømmen. Vi har vært her flere ganger og synes at det er greit å stå her. Plassen ligger ved veien som heter CV.II og som går mellom Vinaros og San Rafael. Området rundt består av kjempestore appelsinlunder. Vi hadde ny GPS og den fant en “snarveg” etter utkjøringa fra motorvegen.Roy mente vi skulle over en bro i retning San Rafael, men GPSen ville noe annet. Og vi kjørte rundt og rundt på smale og hullete veger mellom appelsingårdene. Vi kastet bort nesten 20 minutt mellom appelsintrærne.

 

Koordinatene hit: N 40º34’33” og E 0º23’36”

Max finner seg godt tilrette i bobilen.

Det var mye trafikk rundt Barcelona og det var sikkert slitsomt for Roy, når alle tre eller fire filene var stappfulle.  Nå skal vi rundt Valencia og det blir nok en fortetning i trafikken der også.

I går regnet det, i dag skinner solen og vi ser fram til å komme i orden på Raco i Benidorm

—edel

 

 

 

På forrige blogginnlegg avsluttet jeg med dette bildet fra Praia de Falesia. Det er et lite strandsted mellom Albufeira og Quarteira på Algarvekysten

 

Disse bildene av den gamle brannbilen som var ombygd til bobil skulle være med i det innlegget. 

Vi dro fra denne bobilplassen søndag 22 april og kjørte vestover mot Portimão og Praia do Alvor.

Her står vi på en bobilplass nede ved stranda. Det er et idrettsanlegg like ved.  Det er vann, tømming og strøm på plassen og det koster 7 euro med strøm og 4,5 euro uten. Det er forholdsvis kort å gå til butikk og det er veldig kort til barer og restauranter.

Koordinatene hit er: N 37º05.902′ og W 008º14.640′ 

Alvor er en fiskerlandsby som ligger i den vestlige delen av Algarvekysten. Elva som renner ut ved landsbyen heter Rio Alvor. Gamlebyen har smale gater med et utall av barer, restauranter og suvenirbutikker. Du kan også få kjøpt klær og sko i byen, men jernvarer og elektro må en til Portimão for å få tak i.

Turistene oppdaget Alvor på 60 tallet og nå lever mange av innbyggerne av turisme.

Landskapet mellom bebyggelsen og stranden består av sand og strandvegetasjon. Stiene ned til stranden er plankestier og broer. Det er for at naturen ikke skal slites ned.

Nede ved havnen bor fiskerne med familien sin.Jeg vet ikke om de har andre hus i tillegg, men de oppholder seg i trebygninger. Utenfor har de fiskeredskapene sine og her steller de garna og egner liner

Disse lange trehusene er delt opp i leiligheter for hver fisker. Han som bor borterst her har motorsykkel, båt og bil utenfor boligen sin

Flere fiskebuer/boliger

De røde takene i bakgrunnen er restauranter langs promenaden som går langs elvebredden. Elva heter Rio de Alvor. Det er mange store, feite måker her. De er større enn hva det ser ut på bildene

P

Promenaden er fint laget til med palmer og brostein lagt i mønster.

Fiskebuene i bakgrunnen

Måker

Søndag er det marked mellom fiskebuene og promenaden. Det selges frisk og tørket frukt, syltetøy, honning og juice. En kan kjøpe grønnsaker og krydderurter. Dessuten er det boder med bakverk, hovedsaklig søte kaker. Disse hundene bryr seg ikke mye om alle folkene som gårforbi på vei til eller gra markedet

Max må tjores en plass der han ikke gjør skade med markering.

Det er ikke langt fra bobilplassen til en av trestiene som går ned til stranden

Bildet var tatt søndag 29 april og det var kald og lite folk på stranden

Dette bildet er tatt en varmere dag 25 april som er Portugal frihetsdag.  Restauranten Restinga i bakgrunnen har hatt mange celebre gjester. Flere statsministre og og Robert De Niro skal ha vært gjester her i følge reklamen. Kanskje var det statsminister og senere president Mário Soares som brukte å være på besøk her?

Mange av dere som har fulgt meg på bloggen i flere år, vet at jeg bruker å snike inn litt folkeopplysning i innleggene mine. Her kommer dagens dose: Nellikrevolusjonen. (Kilde Wikipedia). 25 april er frihetsdagen eller “Dia de Liberdade” som blir feiret til minne om Nellikrevolusjonen 25 april 1974. Siden 1926 hadde Portugal blitt styrt av et fascistisk diktatur og den første diktatoren var Antonio de Oliveira Salazar.  I begynnelsen av 70-tallet var det en sosialistisk gruppe i hæren som planla å styrte diktaturet, De allierte seg med politikere på venstresiden og brukte sanger som kode til å starte revolusjonen. For at folk skulle gjøre seg klar ble sangen “E Depois do Adeus” spilt på den nasjonale kringkastingen. Denne sangen var Portugals bidrag i Eurovisjon Song Contest i 1974. 25 april spilte de sangen “Grandola Vila Morena” som var laget av den forbudte sangeren Zeca Alfonso. Dermed var kuppet i gang. Den militære gruppa tok over viktige maktsentra i landet, og de annonserte kuppet over radioen. I Lisboa og andre store byer strømmet folk ut i gatene og blandet seg med de militære. I Lisboa var det nelliksesong i det store blomstermarkedet. Der var det etterhvert samlet seg mye folk. Noen militære stakk nelliker i munningen på geværene sine, og slik kom navnet Nellikrevolusjonen til. Det var en ublodig revolusjon, men 4 mennesker ble drept av diktaturet før det overga seg.

Lederen av sosialistpartiet Mário Soares var med på revolusjonen ble senere valgt til statsminister et par perioder og president fra 1986 til 1996. I begynnelsen av 2000 tallet var han i Europa Parlamentet. Han døde 7 januar 2017

Max vil ikke bli våt på potene sine

Nei, jeg vil ikke! Han stritter imot

På vei hjem fra stranda

I stedet for store, feite måker var det flokker av små, koselige spurver på plassen

En barndomsvenninne eier et hus i bydelen som heter Montes de Alvor. Sist vi møttes var i russetida på Molde Gymnas 50 år siden i år. Grunnen til at vi dro til Alvor var at jeg ville treffe henne igjen. Her koser vi oss på Café Suica. Vi venter på mat mens vi koser oss med en halvliter til 90 cent pr stk

Her er vi på takterrassen til Turid og Magne. De har hatt huset i 17 år, men er her nede bare noen uker i gangen.

Etterpå  gikk vi til den lokale kafeen som er ekspert på grillet mat. Han hadde en stor parkeringsplass, og det er nødvendig for mange arbeidere tar lunchpausen sin der

Montes de Alvor. Det virket litt slitt der synes jeg.  Mange hus stod tomme, de unge vil sikkert bo mer sentralt.

Et lite stopp på veien, og der oppdaget vi en Elbil. Jeg har sett hybridbiler i Portugal, men få elbiler.

Måtte bare ta bilde av den

Nå vender vi snuten hjemover. Vi skal ta det med ro og bruke noen uker på turen.

Takk til Turid og Magne, takk til alle dere  som har fulgt med oss på tur.

–edel

Nå har vi vært 5 uker i Albufeira området. Det har vært våte og kalde uker. Vinteren og våren ble ikke slik vi hadde håpet på da vi kjørte sørover i slutten av januar. 

I begynnelsen av mars forlot vi Km 64 – Parque de Autocaravanas ved Pera. Der var det fast dekke og det var greit å stå  når det regnet, men det var ikke mye å se

Det var grått vær og kald vind, og vi ble sittende mye inne i bilen

Vi dro til Figueira

Figueira Autocaravan Park ligger mellom Lagos og Sagres. Koordinatene dit er N 37º4’23.88″  og W 8º50’43.656″ Denne kjekke karen sitter utenfor resepsjonen hver dag

Det var en liten, men koselig plass og vertskapet var blide og vennlige.

Utsikt fra bobilen. Små plasser i midten Store plasser på sidene

Gammelbyen var slitt og ikke spesielt koselig

Denne restauranten har et navn som betyr frosk. Den så ikke spesielt innbydene ut utenfra, men inni var det fint. Det var mye nips og pynt som bestod av froskefigurer. Maten var fabelaktig god, og man måtte bestille bord i forveien dersom en ville spise der.

Jeg har vært og handlet frokostjuice.

Etter en uke i Figueira, kjørte vi til Albufeira. Vi fikk plass på Albufeira Stadion. Koordinatene dit er N 37º05.902′  og W 008º14.640′  Det koster 9 euro dagen å stå der. Da er strøm, dusj og toalett inkludert og vann og tømming naturligvis. Men står du der en måned eller mer, koster det 7 euro. Broren til Roy skulle bo en måned på hotell i Albufeira. Jenny og Åge reiser med “Vi over 60”.Her er de hos oss og spiste kjøttsuppe.

Annenhver tirsdag er det marked bak busstasjonen. Det tar et par minutter å gå fra bobilplassen. Det er et forholdsvis stort marked. Det er mye faste priser og det er mye kvalitetsvarer. De fleste som har boder er sigøynere og derfor blir disse markedene også kalt Sigøynermarkeder.

.

Her er vi i gammelbyen på vei til Marina de Albufeira

Det var fredelig og fint å gå der

En liten hvil

Endelig i båthavna. Her lå fiskerestaurantene tett

Roy hadde tenkt å ta taxi hjem, men ingen ville ta med Max og da var det bare å gå tilbake til Gamlebyen

I gamlebyen gjøglet gateklovnen Jonni

Kopierer mannen foran seg

På Albufeira Stdion eller PP Parque  da Palmeira var det 2 svenske biler som stod fast hele året . Det er 4. året de står her. De var i full gang med å stelle i hagen sin da vi kom.

22 mars kjørte vi  ut til Cabo de Sao Vicente  som er det sørvestligste punktet på det europeiske fastlandet. (foto lånt av Jenny)

Selve tårnet var stengt pga reparasjoner, men museet var åpent (foto Jenny)

Høye klipper og uendelig hav

Roy har lenge ønsket seg en slik jakke. Disse bodene selger portugisiske varer. I tillegg til jakka kjøpte Roy en korkhatt.(bilde lånt av Jenny)

Gode pølser, det synes den lille hunden med grønt halstørkle også. Den oppholdt seg ved pølseboden og håpet på at noen gav han litt pølse.

Her er vi på “The Strip” partygata i Albufeira

Mellom torget i gamlebyen og “Fiskerstranda” (Praia dos Pescadores) finner vi gamle rockekonger

Vi tok en biltur til Olhao. Her står Jenny foran kirken

I Olhão kjøpte vi reker og vino verde.

Denne “grønne” vinen er spesielt laget for å drikkes til skalldyr

På soldager med litt vind er det kamp om de to vaskemaskinene på plassen. Det er franskmenn mot engelskmenn. Jeg allierte meg med en svenske…..

 

Onsdag 11 april flyttet vi oss en mil østover fra Albufeira til Algarve Motorhome Park Falésia. Bobilplassen ligger 400 meter fra stranden Praia Da Falesia Acoteias i Olhos d’Água.  Koordinatene hit er: N 37.090277 og W 8.160277. Dersom det er fullt her, er det en bobilplass til et par hundre meter unna

 

Hver dag kommer en gjeter med 2 hunder og flere hundre sauer forbi her. Bortenfor sauene kan du se den andre bobilparkeringen. Den er også på grus, men har mindre parceller en denne. Det er strøm og vann til hver plass.

Tvers over for bobilplassen er denne restauranten. Uteplassen var pent pyntet med massevis av blomsterbed

Det går en sti fra bobilplassen til stranda. Det er bare 400 meter å gå

På grunn av at klippene er så høye er det trapper ned til stranda

Stranda er over 6 km lang. Den er blant 18 beste strendene i Europa og er kåret til Portugals beste strand i 2015 og 2016

Klippene er grå, oransje og røde. Sanden er myk.

“Middagsblomster”

Det er en liten Snack Bar ved parkeringsplassen. Her er det også WC. Parkeringsplassen er ikke stor og det er nok dumt i høysesongen

Bildet er tatt fra Snack Baren

Trappa fra parkeringsplassen og ned til stranda.  Nå angrer jeg på at jeg ikke tok bilder av baren og parkeringsplassen

Roy og Max gruer seg til trappene

Roy beundrer noen flotte “middagsblomster” Disse var både røde, gule og hvite

Med dette bildet av hangglideren som svever over stranda sier jeg takk for følget.  Det er meldt vakkert sommervær denne uken, og det gleder jeg meg til For det har vært dårlige forhold for soling i disse ukene. Takk for alle kommentarer både her på bloggen og på fb. Jeg setter stor pris på det

— edel

 

 

 

 

 

Nå er det gått en måned siden siden siden sist jeg publiserte noe på bloggen. Da fortalte jeg om turen vi hadde oppover i Moseldalen og at elva gikk over breddene sine på grunn av mye nedbør i Frankrike og Tyskland. Den første overnattingen i Frankrike hadde vi i  Pont – á – Mousson som ligger ved Moselle. Bildet over er fra den neste overnattingen: Villefranche – sur – Saône   Lørdag 27 januar 2018

Vi kom oss greit avsted fra Pont – á – Mousson og satte kurs for vårt faste stoppested i Lyon; Camping Indigo eller Camping de Lyon som den også heter. Men der var det stengt!!!  Vi hadde ikke fått med oss at den er vinterstengt fra 1 desember til 19 februar.  Men vi fant en helårs åpen, selvbetjent camping i Villefranche noen kilometer lenger nord. 

Det er ikke lett for en eldre dame å skjønne seg på slike selvbetjeningsautomater, men med litt hjelp fra en yngre dame gikk det bra. Jeg fikk putta alle slags data om meg inn i et kort og ladet det med penger. Nå åpnet bommen seg og vi kunne koble oss på strøm. Det vi ikke skjønte, var at dette kortet var mitt personlige medlemskort til mange lignende campingplasser i Frankrike. Så jeg puttet kortet i en postkasse på plassen da vi dro derifra.

Adressen hit er: N 45º 58′ 20,64″  og E 4º 45′ 8,53″

Noe av plassen var stengt på grunn av vann fra Saône som flommet inn på campingen

Saône er en elv øst i Frankrike. Vi møter på den etter at vi har fulgt Moselle til Pont – á – Mousson. Når vi nærmer oss Dijon, er den stor og bred. I år breiet den seg utover markene. Det så ut som trærne stod i langt uti noe som så ut som innsjøer. Det så enda rarere ut enn disse dammene på campingplassen.

 

Saône er en sideelv til Rhône. Den har sitt utspring i Viomenil i Lorraine nordøst for Dijon og munner ut i Rhône i Lyon

Her er vi endelig ved Middelhavet. Bobilplassen heter Palevas-les-flots. Dagen er søndag 27 januar

Mange bobiler drar på tilhengere med en liten bil oppå.  Det blir mer og mer vanlig. Folk trenger småbilen når de skal handle eller når de skal utforske området i nærheten av plassen de står på. Det er jo kjekt å få muligheter til se steder der det blir for trangt eller kronglete å komme til for en bobil. Men de aller fleste har meg seg sykler og bruker dem til å komme seg rundt med

Det er søndag, men vi fant oss en liten søndagsåpen butikk og fikk handlet brød og juice til frokost. Det var mye folk i gatene og vi fikk dele bord med to hyggelige damer.

Det første glimtet av Pyreneene. Mandag 29 januar. Det er 14 -15 varmegrader og sol. Mandeltrea har begynt å blomstre enkelte steder. Dieselprisen i Frankrike er over 16 kr literen. Vi tok det veldig med ro fordi Roy følte seg influensasyk.

I Spania overnattet vi 2 steder før vi kom til Benidorm og Camping El Raco. Vi kom til El Raco onsdag 31 januar

På Raco var det fullt, og vi ble stående på den verste parcellen på hele campingen. De fleste av Racogjengen var der, og gjensynsgleden var stor. Hver dag var vi på utkikk etter en bedre plass, men det var håpløst.

Grunnen til at vi likevel ble stående i der i tre dager var at jeg måtte få stelt en tå på Det Norske Legesenteret i Albir. 2 uker før hadde jeg fått meislet vekk et fjell av bein bak på stortåa. Operasjonen skjedde på Stord sykehus på torsdag 18 januar og  søndag 21 januar tok vi fergen til Danmark. Jeg hadde fått streng beskjed at før det var gått 2 uker måtte jeg til kontroll hos fastlegen min. Jeg var på slutten av siste cellegiftkuren min så immunforsvaret var langt fra på topp, og faren for infeksjon var stor. Jeg dro til legesenteret så snart vi hadde fått parkert bilen. Det viste seg at jeg hadde fått infeksjon. Såret ble renset og stelt, Jeg fikk resept på antibiotika og beskjed om hvordan jeg skulle stelle såret fram til fredag og ny kontroll. På fredag fikk jeg vite at bedringen var stor og at alt kom til å bli bra. 

På Raco er det vannkraner på hver tomt og Roy benyttet seg av anledningen til å vaske bilen. Da vi skulle dra fra Raco fikk vi ikke til å låse bakluka på høyre side. Vi fikk heller ikke til å låse det ene av to lås på en sideluke. Det var veldig irriterende fordi det gjør at det blir vanskelig å gå fra bilen. Lørdag 3. februar gir vi opp letingen etter en bedre plass og drar fra El Raco.

Det er vinter, og det er snø på fjellene. Bildet er tatt gjennom sideruta 3 februar. Det var blå himmel og behagelig temperatur da vi forlot Raco 3. februar, men om natten hadde det vært minusgrader og folk hadde våknet opp med is på frontruta.

Nå er vi vest for Santa Pola. Langs veien så vi saltsjøer, saltdynger og flamingoer, men også frodig åkerland. Her er vi på vei til Guadamar del Segura noen kilometer sør for Elche og helt veg Middelhavet. Med vårt sedvanlige hell, viste det seg at campingplassen var full, men de hadde en søsterplass lenger nord. Der var det garantert plass. Plassen heter Marjal  Costa Blanca. Koordinatene : N 38º 10′ 44″   W 0º 48′ 30″

Midt på bildet: Bommen for utkjørsel og resepsjon. Til venstre i bildet en bobil som skal sjekke inn.

Området med restauranter, barer, butikker, innendørs svømmebasseng og badeland.

Ute- og innendørs bar og restaurant

Promenade midt på campingplassen med enveiskjørte gater og et par rundkjøringer

Store parceller

Hundespa med kontakter til hårfønere og speil som voven kan sjekke om han ser alright ut

Vi tok kontakt med Haugaland Caravan og fortalte om problemene vi hadde med låsene. Vi fikk en adresse til en caravanforhandler/verksted i Elche.  Adressen var nok ikke nøyaktig og vi havnet inne i byen med smale enveiskjørte gater. Til slutt kom vi oss ut og kjørte mot Almerimar og bobilplassen der nede i havnen. Dit kom vi 5 februar. Det er vanskelig å få plass der. Franskmennene breier seg over alt. Før var vi irritert over egenrådige tyskere, men nå er folk irritert over frekke franskmenn som tror de eier Algarvekysten

Vi kjørte A7 som er gratisvei. Den går forbi  Murcia et stykke inn i landet. Vi kjørte gjennom en flat dalbunn med fjell både i nord og i sør. Og langs veien lå åkrene som grønne lappetepper. Folk var ute og høstet inn. Noe så ut som kål, noe var artisjokker.

Ved Sevilla ville vi prøve bobilplassen i Puerto Gelves. Puerto Gelves er en vakker andalusisk havneby med stolte sjøfarstradisjoner. Den ligger bare 3,5 kilometer fra Sevilla ved elven Guadalquivir. Siden vi bare skulle overnatte der, ble det ikke til at vi utforsket byen. Det var ikke lett å finne innkjørselen til bobilplassen. Selve plassen var avstengt med en port. Man måtte ringe på en dørklokke og be om å få kjøre inn og så ble porten åpnet fra havnekontoret.

37º20’28,20″N og 6º1’25,67″ W  Det koster 12,10 euro for biler under 8 m og 17,70 euro for større biler. Strøm kostet 2,80. Dusj,WC vann og tømming er inkludert

Jeg måtte klatre ned denne hønsestigen for å koble til strømmen. Det var nifsere og brattere enn det ser ut til på bildet. Jeg klamrer meg fast i rekkverket og går sideveis nedover.

Vi dro derifra 9. februar. Første natten i Portugal lå vi i Praia de Manta Rota. Det er en stor bobilplass med plass til 120 biler. Men de hadde ikke strøm til mer en halvparten. Det var kaldt og vi ville ha strøm til varme så vi ble bare stående den natten. Pos 37º9’55,58″ N og 7º31’13,28″ W  4,50 euro uten strøm

Vi prøvde å få plass på flere camping plasser mellom Vila Real og Faro, men alt var fullt. Til slutt ble vi stående på en stor parkeringsplass ved en strand utenfor Faro. Det var gratis å stå der og fullt lovlig å fricampe .Politiet var der og sjekket et par ganger om bilene stod riktig på de oppmerkede plassene. Rundt plassen var det flere barer og kafeer, og det var offentlig WC og dusj. Jeg kontrollerte ikke om det kostet noe å dusje. Jeg tror stranda heter Praia de Faro

Folk og dyr koser seg på stranden mens sola går ned i Atlanterhavet

 

Ponte Praia de Faro,broa over til fastlandet og byen Faro. Den er lysregulert og ulovlig for biler over 3,5 tonn, men vi tok sjansen likevel. 

9 februar Vi er på vei fra Praia de Faro til Km 64 – Parque de Autocaravana ved Pêra. Der skal vi treffe venner

11 februar fastelavensdag. Vi spiser fastelavensboller som Tor har bakt. May Tor. Berit, Ole og Roy

13. februar Torskerogn kjøpt i Portugal og torsk tatt med hjemmefra, deilig mat

Koordinatene til plassen er 37,123888 N og 8,325833 W Det er 90 plasser, alle har strøm. Det koster 3 euro for parkering og 3 euro for strøm pr dag. En må betale ekstra for tømming, fylling, dusj og vaskemaskin

På veien til landsbyen Pêra må vi gå forbi mange hunder. Disse to er riktig sinte og stygge

Ny og populær restaurant som vi stopper på når vi skal handle på minimarkedet

Portstolpene utenfor et lite verksted

Markedet der en kan kjøpe fisk, frukt og brød, men jeg har bare sett det åpent en gang

Mangoliatre med ekstra pynt

Hm??

Kork

Veien mellom landsbyen og bobilplassen. Her er det fredelig å gå

Før brukte vi å pakke i bobilen og dra sørover i slutten av oktober og komme hjem igjen i mai. Men da vi kom hjem sist fant jeg ut at jeg hadde brystkreft. Hele sommeren og høsten har gått med til behandling, og vi måtte vente til i slutten av januar før vi kunne kjøre sørover. Februar har vært en kald måned her nede og den første uken i mars ser både våt og kald ut. Men vi liker oss på tur og gleder oss til varme og fine dager

Takk for at du følger meg og takk for kjekke meldinger på det forrige innlegget.

–edel

 

 

21 januar 2018 var det meste av Norge dekket av snø. Vi hadde bestilt plass på ferga fra Kristiansand til Hirtshals på søndagskvelden.  Vi kjørte fra Haugesund til Kristiansand i gnistrende vintervær. Selv om vinteren er vakker, gleder vi oss til sol og sommervarme i Spania og Portugal.

Vakkert vintervær

På Sørlandet var det mange som ikke hadde strøm. Våt snø hadde lavet ned, og mange trær og greiner hadde lagt seg over strømledningene.Vi så flere mannskaper som var ute og ryddet langs linjene.

 

Turen over Skagerak gikk fint. Max måtte være igjen i bobilen, men Roy og jeg koste oss med kveldsbuffet på Superspeeden. Vi overnattet på en bobilplass ved en bensinstasjon i Hirtshals. Det var snø og slaps når vi kjørte gjennom Danmark mandag.  Vi bruker å overnatte på bobilplassen på Scanddinavian Park i Handewitt rett over grensen mellom Danmark og Tyskland. Vi ville anskaffe oss et skjørt mot trekk til bobilen og regnet med at Scandic og Nordic Rrisemobile kunne skaffe oss det. Men de hadde bare skjørt og ikke skinne eller annet å feste det med. Men de foreslo en bedrift i nærheten og etter en samtale på telefon, ordnet de med avtale for oss hos Sattlerei Ivers. Her tar de mål…. 

Sattlerei Ivers, Haferbogen 6, 24969 Grossenwiehe. Å sy skjørt til bobiler var ikke dagligdags hos disse gutta. Til vanlig arbeidet de med å restaurere innventaret i biler. De trekte om seter og tak på gamle Porcher og andre veteranbiler. De gjorde og naturligvis jobber på moderne biler. Jeg så noen kunder som hentet et fantastisk flott skinnsete. Roy spurte naturligvis om pris til nytt tak til Mustangen, men de arbeidet ikke med elektriske tak.

Skjørtet er målsydd i skinn. Det er skinner under sideskjørtet og trykknapper under hjulbuen. Med arbeidet kom det på 425 euro og vi er veldig fornøydde. Etterpå dro vi til Färber Gas og fikk fyllt opp den tomme gassflasken. Det kostet oss 15 euro. Färber Gas, Westerallee 143, 2491 Flensburg

Vi hadde planlagt å møte  tre par fra Rogaland. Disse kom kjørende i hver sin Le Voyanger, flaggskipet til Pilote. De skulle innom fabrikken i Frankrike før de kjørte videre til Spania og Portugal. Vi møtte dem  i Kaltenkirchen litt nord for Hamburg. Det var en grei bobilplass ved et badeanlegg, men det var et stykke fra bobilplassen til der vi kunne tømme WC og fylle vann. Dit har jeg ikke koordinatene dessverre, men det fins så mange apper som viser oss bobilfolk på rett vei. Neste stopp var Werne som ligger vest for Dortmund.Koordinatene dit er N 51,65910 og Ø 7.63414.  Bobilplassen ligger midt i byen, rett ved der gågata begynner. Det var blitt mørkt da vi ruslet inn i byen for å få oss noe å spise og det ble vanskelig å ta bilder av bysentrumet.  Men her sitter vi å venter på mat i en ombygd stall på en skysstasjon. Bygningen er fra 1400tallet Neste destinasjon var Klusserath i Moseldalen. Vi gledde oss til å smake på deilig moselvin. Men de fleste campingplassene og bobilplassene stod under vann.Etter en kort rådslagning  dro vi videre til Trier. Været var grått og trist og Roy lengter til sol og varme, så vi ble enig om å kjøre vårt eget løp og heller treffe de andre i Portugal.

Fredag morgen sa vi farvel med de andre og satte kursen mot  Pont a Mousson. Her har vi overnattet mange ganger. det koster 10 euro å stå her. Da er vann, dusj og wc inkludert.  Vi fikk ikke lov til å stå på parkeringsplass 1. den var stengt pga høy vannstand i Mosel. Og høy vannstand i Mosel eller Moselle som den heter på fransk er et problem. I jula måtte de stenge denne plassen fordi vannet flommet over  bobilplassene. På bildene ser du litt av elva Mosel eller Moselle som den heter her. Den er 545 km lang og starter i Col de Bussang i Frankrike og munner ut i  Rhinen ved Koblenz. Den renner gjennom Frankrike, Luxemburg og Tyskland  Mellom Koblenz og Trier ved grensen til Luxemburg renner elven i store svinger og sløyfer.  Den har gravd dypt ned i landskapet og skapt det vi i dag kjenner som Moseldalen. Her er det bratte lier, og her blir temperaturen høy. Dalen er perfekt for hvitvinsproduksjon. Og her ligger vingårdene tett i tett Ellers så hadde Mosel/Moselle stor betydning for godstransport på lektere før. Fremdeles går lekterne på elva som har forbindelse med kanaler til elvene Meuse, Saone, Marne og Rhinen

 

Håper du likte denne smakebiten…. Det er bare begynnelsen på vårt vintereventyr i Syden  🙂  🙂

—edel

 

Vi har oppholdt oss på Camping Olhão i noen uker og bare nytt varmen og finværet. Da vi kom til “Karl Johan”, det området på plassen der nordmenn bruker å stå, var det bare 3 norske biler der. “Karl Johan” ble etterhvert til ” Champs Elysées”. Det er mange franske biler her.

Det er bare noen få skritt fra Karl Johan og til butikken. Den har åpent hver dag, med det er ikke store utvalget. Vi kjøper brød og vann der, den andre maten handler vi på en av de store butikkene i nærheten. Det er kort og greit å sykle dit.

I fjor kom det opp store søppelkonteinere med 60 meters mellomrom – de store helt til venstre. I år kom det søppelbokser for kildesortering i tillegg. Gult for plast og metall, blått for papir og kartong og grønt for glass. Men franskmennene her fortsetter å hive i den store konteineren. Jeg så også en franskmann som puttet store plastikkflasker pappkonteineren. De gidder ikke å lese hva som står på boksene, kanskje de ikke skjønner det? Det står på portugisisk, spansk og engelsk og i tillegg er det tegninger.

Utsikt nedover mot Karl Johan. For de som er kjente her så er bussen til Johan borte, han kjørte hjem rett før påske.. Vår bil står til høyre i bildet, bak personbilene.

Det er kort vei til campingens bar og restaurant. Dette er et populært samlingsted for de engelske som bor her

Til høyre bortenfor terrassen er det tennisbaner og svømmebasseng.

Julenissen er fortsatt i baren, selv om vi er kommet til april

Det er en fin grillplass her, for kald om vinteren, men flott om sommeren p.g.a skyggen

Doen har hundedusj (midt på bildet)

Ved siden av veien til byen og ved jernbanen står det noen store anker. Portugal er jo en sjøfartsnasjon

Her er vi hos Sergio og spiser “Steak on stone” Det må vi ha hver gang vi er i Olhão

Gamlebyen

Nede ved markedshallene

Portugiserne er med rette stolte av at de er en gammel sjøfartsnasjon

Vi fikk tid til hver vår ørsmå pils, mens vi ventet på at dyrlegen skulle åpne for ettermiddagen

Max har et sår som er akkurat i haleroten. Det begynte som en blomkålaktig klump. Etterhvert sprakk klumpen og han fikk et sår der som ikke ville gro. Dyrlegen håper at det vil gro etter at Max har spist nok antibiotika. Dersom det ikke gror, kan det være et freemmedlegeme f.eks et gressfrø som kan starte på vandring inn i kroppen på Max

Det tårnet kan man se nesten over hele Olhão, det er et landemerke for campingen.

Vi er nærmeste nabo til toget…Men det plager oss ikke

Her er det god tilgang på billige, deilige og saftfulle appelsiner. Da lager jeg juice

En sjarmør bak treet og en foran

Lørdagsmarked og påskeaften

Mellom fiskemarkedet og kjøttmarkedet er det restauranter

Det er mange tiggere som tigger mer eller mindre aggresivt. Denne lille damen med den mørke kåpen og den fine hatten, har skjønt 
hvordan hun skal få folk til å gi penger. Mens andre maser og er ynkelige, går hun stilt rundt og smiler. Får hun penger, gir hun folk en velsignelse og et nydelig tannløst smil. Mens vi satt der kom det fire tiggere med hånden utstrakt eller en raslende kopp i handa, mens de pep om litt penger. Denne damen gikk stille rundt og fikk penger av de fleste. Det la jeg merke til i fjor og forfjor også.

Kjøtt, frukt og grønsakshallen

I gamlebyen finst baren Helvete.Vanligvis må du gå inn for å bestille, men påskeaften var denne engelen på jobb. Hun kunne være elleve år. Hun tok imot bestillinger på kaffe og øl og kom til bordene med det, tok imot betaling og ga igjen vekslepenger. Jeg fikk ikke lov til å ta bilde når hun kom med øl til oss, men jeg fikk ta bilde etterpå

Hvert år er vi i “Svingen” og spiser Her er vi sammen med Kjell som har campingvogn stående her hele året. Maten er fløtegratinert bacalao. Nydelig!

Flotte malerier på veggene. Viser bilde av fiskerne her på Ria Formosa

Jeg fikk med med Yngve Wik på tur til øya Culatra. Jeg hadde vært der for fire år siden og ville ta den turen en gang til. Fergen går fra båthavnen i Olhão og til plassene Culatra og Farol på øya. Yngve står helt til høyre på bildet på jakt etter motiv. Han er en fremragende fotograf.

Noen går på land og andre venter på å få plass ombord. Båten var full av folk som skulle hjem til øya etter at de hadde handlet i Olhão

Fiskebåtene står langt oppe på stranden, det er traktorer som drar dem opp.

Butikken på Culatra har oransje overbygg. De hadde forbausende stort utvalg i varer

Damene har en koselig prat utenfor butikken

Gatene er til å gå i

Culatra er en av de fem barriereøyene i Naturparken Ria Formosa. Her er det bygd plankeveier for at vi ikke skal slite ned vegetasjonen. dessuten er øyene og området rundt hjemmet til mer enn 20 000 sjøfugler  i vintertiden pluss at det er et stoppsted for fugler som trekker mellom Afrika og Europa. De mest spesielle fuglene for dette området er sultanhøna. Jeg har dessverre ikke bilde av den. Så er reptilet kamelon vanlig her, men ikke i resten av Europa. I lagunene utenfor øyene er det en av de største sjøhestbestandene i verden.

Fyret heter Santa Maria og ligger i Farol

Yngve. Vi tar en appelsinpause. Områdene rundt øyene er i stadig forandring. Det er flo, fjære storm og strøm som gjør at det dukker opp sandbanker
 i lagunene. Når det er lavvann kan vi se sandbankene. Disse er fulle av sjøfugl og av folk som har skjelldyrking og skjellplukking som levebrød. I tillegg til skjelloppdrett blir det også drevet saltutvinning her.
 Ved campingen ligger administrasjonen og skolesenteret for Naturparken. Her er det også mange stier og utsiktstårn for folk som vil fotografere fugler

Nærbilde av fyret Santa Maria på Farol

Blomsterprakt i Farol Middagsblomster sier Yngve

De er gule også

Stranden i Farol

Utsikt fra Farol mot Faro og sightseeingsbåter med turister. Det er flyplass i Faro og derfor er det mange kondensstriper i lufta. Flyene går lavt over Olhão, spesielt om ettermiddagen

Det er mye å se på Ria Formosa. Neste gang skal jeg prøve å få besøkt byen Cancela Velha som skal være veldig fin og spesiell

I morgen setter vi kursen mot Spania og etterhvert hjem til Norge. Fra nærmere 30 varmegrader til stakkarslige 7 eller 8 grader.

–edel

Et par timers kjøretur fra Benidorm ligger Baños de Fortuna. Etter en forholdsvis kald og våt vinter gledde vi oss til det varme vannet i Camping La Fuente. Vannet holder 36 grader og kommer fra de varme kildene i området. Kildene holder 57 grader før vannet kommer til overflaten. Vi vet at romerne brukte å bade i kildene i Fortuna.

Massasjedusjene. Det er fem totalt

Helt bakerst og forrerst i bassenget er det boblebad-områder

Ved siden av svømmebassenget ligger restauranten og baren og utenfor kan vi kose oss med kald drikke i solen

Gunhild, Gudmund, Max og Roy

Vi skal ha middag i baren. Her er det en gjeng høylytte tyskere som koser seg.

Ferdig med middagen og vi koser oss med kaffien

Jeg steker vafler og blir fotografert fra flere kanter. Det er nok fordi det er så sjeldent at jeg lager vafler

Ikke alle på campingen fråtser i god mat. Her er en stor hund på jakt etter mat i søppeldunkene

Vakker solnedgang

Byen Fortuna ligger ca 4 km fra La Fuente. Vi må sykle dit for å handle matvarer. Vi fant et vannhull på hjemveien.

Brødrene Teigen og et vennepar fra Lofoten spiller Petanca eller Boccia. Det er om å gjøre å bli den beste bobilen.

I Almerimar er det en kjekk stellplass ved båthavna og fyret. Guardia Civil vokter kysten også.

I Mercandona (matvarebutikk) hadde de norsk skrei til 50 kr kiloen. Vi kjøpe en stor torsk og et ekstra torskehode. Steikt torskehode med poteter og raspa gulrøtter er snadder.Av den store torsken ble det tre middager.

Småfuglene får også mat

Max ble veldig glad i Gudmund. Nå vil han inn til vennen sin. For kanskje har Gudmund noe godt på lur.

Uff, døra er stengt….

Hipp, hurra endelig!

Det er petanca baner i  Almerimar. Vi har vært og spilt, og vi vant for en gangs skyld. Dette måtte vi feire med en pils.

Jan og Åse Karin har kommet og  vi koser oss med Roys blomkål og skinkegrateng.

Almerimar er et turiststed på Costa del Sol. Her er det en stor marina,golfbaner, en lang strandpromenade/sykkelsti, en aktivitetspark med trimapparat og petancabaner(boccia) vest for marinaen er det en lang sandstrand. Ved marinaen er det restauranter og butikker, frisører og parfymerier.

Tårnet med havnekontoret. Her betaler vi for oppholdet og herfra styres båthavnen.

Gudmund og Gunhild måtte på bilverksted for å få byttet en kjølevannslange og vi skulle til Calehonda for der var broren til Roy, Åge og hans kjære Jenny på ferie. På vei mot Malaga lyste varselampen for kjølevann og pila for varm motor for helt til topps.Motoren mistet trekkraft og vi sneglet oss i oppoverbakkene i 20 km/t. Nedover og flatt var alt som normalt.

Hanna og Arnljot fra Andenes. Hun er søskenbarnet mitt. Dette er i gårdsrommet til Den Norske Sjømannskirken i Calahonda. Her er det stor aktivitet hver dag. Lørdag er det risengrynsgrøt og søndag er det grillbuffet.

Åge og Jenny på besøk på campingen. Vi kar invitert på salt lapskaus. Plassen heter Camping Los Jarales, Mijas  Den har små parseller og det er en bratt, men kort innkjøring som ikke passer for biler med langt overheng bak. Restauranten på plassen var populær blant spanjolene, og taxisjåførene åt lunsj her.

Mercandona var rett ved siden av campingen og bakeren, slakteren og vaskeriet var enda nærmere. Se på fiskeprisene!

Sammen med Åge og Jenny dro vi til markedet i La Cala

Det var kaldt og det blåste på stranden (15. mars)

La Cala de Mijas betyr Mijasviken. Dette var opprinnelig en fiskelandsby som ligger noen kilometer fra Fuengirola. Nå er det en badeby med butikker og restauranter

Vi fikk time på bilverksted i Malaga 20 mars og mens vi ventet var vi på tur i området.

Nå er vi i Marbella. Vi satt en stund på en restaurant på strandpromenaden og det var mye fintfolk som gikk forbi. Men vi dro ikke kjensel på noen kjendiser. At dette er en jetsetby, speilet seg i prisene og de eksklusive butikkene.

Marbella er en turistby med litt over 100 000 innbyggere.

På tur i gamlebyen – Casco Antiguo

Fra en vegg i gamlebyen

Det kjente Appelsintorget, her var det fredelig og lite stress. Appelsintorget (Plaza de los Naranjas) ble konstruert i 1485. Her ligger også der vakre rådhuset.


Mer gammelby

Kirken heter Iglesia Major de la Encarnacion. Den er vakker utenpå og veldig vakker inni.  Orgelet er helt spesielt.

På campingen bodde vi 50 skritt fra restauranten og vi bare kjøpte halvlitere og bar dem bort til bilen

Vi kunne ikke overnatte i bilen mens den var på verksted i Malaga. Vi måtte finne oss et dyrevennlig hotell. Vi fant Petit Palace Plaza i gamlebyen. Max fikk en pose med hundemat, en deilig pute og matskåler. Han fikk også være med oss i spisesalen.

Malaga er hovedstaden i Malagaprovinsen. Gamlebyen er bygget av maurerne som okkuperte Spania i mange hundre år.

Den vakre Malagakatedralen. Den mangler ett tårn, det kan du se midt på bildet. Malaga er Picassos fødeby.

Obispoplassen

Paparazzier som venter på en berømt  flamencodanser

Strandpromenaden

Karen Elise, Lars Magne, Max og Roy

Karen Elise, Roy, meg og Lars Magne. Lars Magne er en gammel båtvenn fra Sveio

Malaga har et innbyggertall på over en halv million. Jeg tok ikke bilde av handlegata, men det var faktisk en lang og brei rød løper oppover gata.Jeg kunne ha tenkt meg å bruke mer tid på å utforske byen. Men bilen var ferdig dagen etter. Det var noen eira ledninger som gjorde at motoren ikke fikk skikkelig beskjed. Reparasjonen kostet oss 300 euro i arbeidspenger og 40 euro i deler. Hotellet kostet oss 150 euro.Det kunne ha vært verre…

Fra Malaga dro vi via Sevilla til Portugal. Her har vi endelig fått sommervarmen.

–edel