Vi forlot VillanovaPark 27 november. Da hadde vi stått der en uke, og vi betalte 103 euro for den uken. Villanova i la Geltru ligger mellom Barcelona og Tarragona.
Vi kjørte gjennom bymessige områder. Det var tett mellom rundkjøringene og traffikklysa.
Her er en rundkjøring med en triumfbue inni. Neste rundkjørng hadde en byste av en greker eller romer.
Det var synlige spor etter romerriket å se langs veien.
I Tarragona kjørte vi feil og ble dirigert inn på en ny rute. Denne strekningen er en snarvei til Reus. Her skal det være plass til to biler, men speilet på høyre side måtte inn for at vi skulle komme oss igjennom. Vi forlot kysten og fulgte vei 420 innover i landet. Det var en såkalt grønn rute og det var mye pent å se. Det var berg og daler og vi for over Col de Picat som var 554 moh.
Det var litt regn i lufta. Her kommer vi ned fra fjellet og byen til høyre heter Falset.
Vi kjørte gjennom en dal. Snart videt den seg ut og vi nærmet oss elva Ebro.
Her er det ei slette i dalbunnen. Barrac Marmelans. Veien ser fin ut, men den var veldig humpete.
Vi kjørte gjennom et fruktdistrikt. Det var en og annen olivenlund og vinmarker.
Byen heter Mora la Nova.
Castel Miravet.
Her ser vi litt av Ebro. Vi forlot dalen og kjørte opp i høyden igjen. Her var det furukledde åser.
Ebro
Vi kjørte langs med Ebro sørover og kom til clementinerland.
Clementiner lunder på begge kanter.
Clemetiner i Tortosa.
Da vi kom til Amposta,vida landskapet seg ut til Ebrodeltaet som ser ut som en spydspiss ut i Middelhavet. Vi for ikke ut på deltaet, men fortsatte sørover langs kysten. Etter mye strev, fant gpsdama veien til Spa Natura resort i Peniscola.
Det er parceller med kunstgress. Vi slipper å ha teppe ute. Det koster 15 euro å stå her pr døgn, men dersom en står en uke koster det 10,50 pr døgn og hvis en vil stå mer enn 30 dager koster det 9,50. Det som er minus her, er at det er langt til supermarked og de har bare brød, melk og vann her på plassen. Men de har en flott resturant. Nå er den julepyntet. Tok desverre ingen bilder fra den. Vi vet ikke hvor lenge vi blir her.
Takk til alle som følger oss, og takk for hyggelige meldinger!
Da vi var i Andorra, kjøpte vi oss et speilreflekskamera. Det var en Canon 1100D. Dette er det første bilde som er tatt med apparatet. Vi er kommet til VillanovaPark litt sør for Barcalona. Bildene nedenunder er treningsbilder. Jeg føyk rundt et par dager og prøvde meg fram. De fleste bildene er med automatisk innstilling, fokus, lys ect.
Dette bildet er tatt i “blomsterinnstilling”. Blomsten vokser rett ut fra palmestammen.
Det var stor aktivitet på campingplassen. De renoverte standplassene, hugde og beskar trær. Motorsagene startet opp kl. 8 om morgenen og holdt på til 19. Midt på dagen var det stille. Du ser grusdungen ved siden av bilen vår, den blir til nytt og jevnere dekke. De brukte inpregnerte trestokker på 12 cm i diameter til å grense inn plassene. Bildet under er tatt i siestaen.
Roy og Max på vei til resturanten for å ta en øl.
Gate med overvintrende fra Storbritania og Nederland. Det var ei svensk/dansk gate også. Jeg la merke til en ting på denne plassen: alle gikk i morgenkåpe/badekåpe fram til klokken 10 – 11.
Tuja i flere farger.
Roy og Max på vei fra servicebygget. Svenskegata i bakgrunnen. Den blå maskinen til venstre er en lift som de faktisk og kjørte fra korga. Den brukte de til å beskjære og hogge trær. Det var trangt enkelte plasser så de begynte øverst med hogginga etter at de hadde kvista furua. Det var to små lastebiler som kjørte bort greinene og stubbene. Ellers så vasket de servicebygget flere ganger for dagen. Vaskekummer ble skikkelig skrubbet og rengjort. Vaktmestrene hadde kassabiler som de brukte for å komme seg rundt på plassen. Campingplassen er kjempestor med mange utleiehytter, utleievogner og mange standplasser.
Det er mange basseng. Dette ligger ved restauranten. Ellers var det ulike ballbinger for volleyball, fotball og basketball. Det var et wellnesscenter med trim rom, spa og svømmehall. Det var eventyrgolf og det var tre bordtennisbord og bocciaplasser. det var flere lekeplasser.
I restauranten var det gratis Wifi dersom du kjøpte mat eller drikke.
Bak de buete vinduene er det spillemaskiner. Det er nydelig stelt i hagen, og rundt svømmebassenget holdt en på å klippe plenen selv om bassenget var stengt for i år.
Roy og Max på vei for å ta seg en øl i utedelen av resturanten.
Det var en fin park der med eventyrgolf inn i parken og en liten bar der folk kunne spise iseller drikke noe kaldt.
Respectem les plantes. stod det overalt i parken og på campingplassen
Bobilkokken i aksjon.
Jeg eksperimenterer med portrett funksjonen
Portrett av Max
Bildene har 13 megapixler og det tar veldiglang tid å laste dem ned.
Når dette skrives er vi ved Peniscola på en campingplass der. Jeg regner med at det kommer en blogg herifra allerede i morgen
Jeg tok 54 bilder i Villanova, dette er noen av dem.
19 november sa vi takk og farvel til St.Syprien og campingplassen Le Soleil de la Medditerranee. Jeg betalte for oppholdet og tok med meg et ark som jeg trodde var kvitteringen. Det fant jeg ut en god stund etterpå at det ikke var. Det var et forsendelsesskriv eller følgebrev på to tonn byggevarer. Håper de fikk tak i en ny kopi dersom de trengte den!
Vi kjørte mot Perpignan og deretter fulgte vi vei 116 til De catalonske Pyrineerne. Det var flotte veier. Dersom området rundt Genova var scooternes land, er denne delen av Frankrike rundkjøringenes land. Det var så mange rundkjøringer!!
Ellers så var det tydelig et fruktdistrikt. Massevis fruktrær, fruktutsalg. Noe av den frukten de dyrket var aprikoser, og aprikoslundene var store. Noen gårdsutsalg solgte også snegler!
Pyreneerne i det fjerne. Ved Olette.
Jævla skitten frontrute! Roy fikk tilslutt vasket den på en bensinstasjon. Dieselen kostet 1,355 euro literen her.
Vi kjørte ved siden av jernbanen helt til vi kom til spanskegrensen.
Jernbanebru ved Fontpèdrouse. (aksenten på eene mine går feil vei, beklager)
I ettertid har jeg lurt på om det var en akvadukt fra romertiden.
Et av de høye fjella heter Col de la Perche som er 1579 moh.
Dalen vi kjørte gjennom, videt seg ut. Det var tydelig at her var det mest grasproduksjon.
Vi nærmer oss grensen mot Spania. Byen i forgrunnen er Bourg Madam og ligge på den franske siden av grensen. Den går over i Puigcerdà som er den spanske byen ved grensa.
Vi var kommet inn i De spanske østpyrineerne og kjørte ned en dal med høye fjellsider . Der var små landsbyer med skiheiser og ørten nedfarter. Minte meg litt om Geilo. Men disse landsbyene så tomme og stengte ut. Det var skodder for de fleste vinduene. Det virket som de ventet på at vintersesongen skulle starte.
Camping Frontera noen hundre meter fra grensen til Andorra.. Vi har parkert bilen og venter på at taxien skal ta oss inn shoppingbyen og hovedtaden i Andorra, La Vella.
Stakkars Max måtte være igjen og passe bobilen.
Fyrstedømmet Andorra er en av Europas eldste stater. Men har blitt styrt av to overhoder. Den ene ver det franske statoverhodet og den andre var biskopen av Urgell. (Spansk bispedømme). Landet ble en suveren stat med ny grunnlov i 1993. Hovedstaden heter La Vella. Hovedsesongen i Andorra er vinteren. Det er et vintersportsted samtidig som det er et shoppingsted.
Andorra har et folketall på rundt 80 000. Språket er katalansk
Ei av shoppingsgatene i La Vella.
Det var store handlesenter. Jeg kunne se noen leiligheter, men det meste var forretninger. Her var det all slags butikker i alle slags størrelser. Vi vindusshoppet og vi tok oss turer inne i de store handlesentraene som inneholdt mange butikker i flere etasjer. Jeg trengte ikke vesker eller sko, og jeg har en fasong som gjør at å prøve klær, ikke er det kjekkeste jeg vet. Roy var på jakt etter sandaler, men de fleste var nok pakket vekk, for vi fant ingen som han likte. Jeg har lenge ønsket med et speilreflekskamera og vi begynte å titte etter det. Det var tidlig på ettermiddagen så mange av spesialbutikkene var stengt. Men vindusutstillingene kunne vi se på, så vi fikk oss en oversikt over hva de ulike kameraene kostet. Vi kom til en liten forretning som solgte fotoutstyr, kikkerter, GPS-er og klokker. Der gikk vi inn og der kjøpte vi et fotoapparat. Det var et Canon 1100D. Det har en justerbar linse (kankje det heter objektiv?) på 18 – 55 mm. Med filter, veske og minnebrikker kom det på 448 euro.
Vi gikk for å feire kjøpet med en øl, og her henger maten i taket.
I de store kjøpesentrene var det også butikker med mat og drikke. Her er avdelingen for drikke. Det var store flasker og de vak kjempebillige. Vi begrenset oss til litt under 10 liter, vi skulle jo bære dem til drosjeholdeplassen. Men før vi handlet drikke, gikk vi for å ete.
Catalonske skogsnegler til forrett.
Sneglene var veldig gode, krydderet er typisk provensk så kjøkkenet var nok franskinspirert. Roy tok en 400 g biff etterpå og jeg spiste de beste lammekotelettene jeg noengang har smakt. Med en flaske vin kom det på 80 euro. Og det var det verdt!
Etter resturantbesøket dro vi til butkken med de billige drikkevarene og handlet der. Så tok vi taxi tilbake til Campingplassen. Jeg var litt bekymret fordi vi hadde lagt igjen passene på campingen. Vi skulle jo passere grensa til Spania igjen. Men når taxisjåføren spurte om vi hadde fire flasker brennevin med oss, fikk jeg bange anelser. Vi kjørte i saktegående kø og det var tydelig at det var kontroll på grensen. Roy fortalte at vi hadde fem flasker og sjåføren sa at det kanske kom til å gå bra likevel. Ingen av de fem flaskene vi hadde med oss var under 1,5 liter! Vi ble naturligvis stoppet, og sjåføren fikk tegn om å åpne bagasjerommet. Politimannen kastet et kort blikk på bilen og vinket oss videre.
Vi hadde lov til å ta med to liter hver over grensa.
Vi våknet til rim på bakken og jeg var litt skeptisk til veiene.Men Roy kjørte rolig og jeg kunne slappe av og nyte utsikten. Landområdet sør for Andorra heter Cerdana.
Dalen var litt trang og litt bratt til å begynne med, men etterhvert videt den seg ut.
Vi befinner oss i den nordlige delen av Catalonia. Catalonia er et selvstyrt område i det nordøstlige Spania. Det grenser til Andorra og frankrike i nord og Middelhavet i Øst. På kartet ligner området en trekant, med kystlinjen som den ene siden. Kystområdene er Costa Brava og Costa Dorada. Hovedstaden er Barcelona.
Catalonia var kolonisert av grekerne i den hellenske storhetstida. Da romerne slo Kartago, ble området en del av romerriket. Her finnest det rester av colluseumer og akvadukter som romerne bygget.
Vi fikk ikke se så mye av dette, for plutselig flommet tåken over oss. Det er helt vanlig med tåke i de katalonske dalene, og tåka kan ligge i flere dager. Det var slitsomt for Roy å kjøre, for han så ikke langt.
Det var fine veier og lyse tunneller. Etterhvert kjørte vi forbi olivenlunder. Lenger oppe i Catalonia var det stort sett grasproduksjon. Vi kjørte på en slette fra Lleida til Viaixe, og nå slapp tåka taket. Her var det frukttrær og åkerbruk.
Temperaturen steg da vi nærmet oss kysten. Det ble godt over 18 grader. Ca 5 mil før kysten bar det oppover igjen. Vi kjørte mellom fjell og over åser. Fjellovergangen heter Col de Lilla. Snart var vi på flata igjen og nå steg temperaturen til over 20 grader
Denne byen heter Castellet. Herifra kjørte vi 9 km med smal, svingete vei til Villanova i la Geltru. Campingplassen heter Villanova Park. Den er kjempestor og har et stort supermarked, boutik, resturant, vaskeri, Wellness-center, evetyrgolf mm. Inne på området er det stoppested for buss som går til Villanova eller til Barcelona eller til jernbanestasjonen slik at en kan ta toget til Barcelona.
Vi kom hit tirsdag 20 november og skal være her en uke. Jeg skal lære meg å bruke det nye kameraet, men bildene fra bobilvinduet kommer jeg til å ta med det gamle Canon IXUS apparatet.
Takk til alle som følger meg og takk enda en gang for de koselige kommentarene dere sender meg!
Det var nydelig vær da vi dro fra Camping Saint Gabriel i Tarascon en Provence. Tarascon ligger mellom Arles og Avignon. Torsdag 15 november for vi for 3. gang over Le Rhône. Vi hadde snakka om å besøke en vingård, og da vi kom til Chateau Beaubois stoppet vi der. Vingården lå på den nordlige delen av Carmague, ikke langt fra St. Gilles.
Oppkjørselen til vingården. Veien er kantet med deler av vintønner.
Vi ble ikke tilbudt noen omvisning, men vi kunne få smake på forskjellige vinsorter.
De hadde vin både på kartong og på flasker. Vi kjøpte ei flaske av den beste og dyreste vinen. Den heter Chateau Beaubois Harmonie, fra 2009. Den kostet 18 euro.
I tillegg kjøpte vi en 5 liters kartong. Den betalte vi 15 euro for.
Husene på gården
Det var fint vær og bøndene drev med høstonn. Noen høstet grønnsaker eller urter og noen pløydde. Veivesenet drev med kantslått.
Det var sumpområder på begge siden av veien.
Vi kjørte på en vei med saltvannsbasseng på innsiden(til høyre her) og middelhavet på utsiden
Flamingoer
Vi kjørte ut på et slags dike mellom Grand Motte og Carnen.
Stor stellplass og båthavn i Palavas – les – Flots
Vi kjørte rundt Montpellier og gjennom en liten by som heter Montblanc og der var det flatt som en pannekake.
Det var godt og varmt (22 grader) da vi nærmet oss Narbonne.
Flotte veier og fine rundkjøringer
Leucate
Vi var ut på enda et “naturlig” dike mellom Leucate og Port Barcarés.
Campinplassen vi kom til, het Le Soleil de la Méditerranée. Byen heter St. Syprien. Den ligger ved middelhavet, rett før grensa til Spania. Fredag førmiddag startet vintersportssendingene på NRK med langrenn og skiskyting på beitostølen og hopp på Rena og skøyter i Nederland. Det var sending fredag, lørdag og søndag og da var det greit at vi fikk in TVen der vi stod.
Stor og rommeslig plass, men det ser ut til at plasseiene satser på å leie ut hytter.
Det var overskya og 18 – 20 grader.
På vei til stranda
Det frista ikke å bade. Men mange gikk tur på stranda og strandpromenaden. Over alt i byen var det plassert bokser der en kunne kaste posen med hundelort og der en kunne hente seg en ny pose. Slikt burde det være overalt.
St. Syprien ligger i den franske delen av Catalonia. Neste campingplass ligger også i Catalonia, men i den Spanske delen. Den ligger sør for Andorra, bare noen hundre meter fra grensa. Den heter Camping Frontera.
Jeg sender i vei dette nå, i neste blogg skal jeg fortelle om da vi var i Andorra på shopping.
Mens vi lå på Camp du Pylone i utkanten av Antibes, hadde vi tenkt å ta tur med toget enten til Monaco eller til Antibes sentrum. Men fredagskvelden begynte det å regne, og lørdagen kom det STORE nedbørsmengder og det tordnet og lynte. Vi ble bare sittende i bilen å se på at vanndammene vokste rundt oss og på at vannet flommet ned frontruta. Utenfor resepsjonen sto det en stor plakat med stormvarsel og varsel om ekstreme mengder vann.
Om kvelden koste vi oss i bilen med den obligatoriske lørdagsbiffen.
Biff med løk og wokka grønsaker. Roy er kokken ombord i bilen. Han lager alle middagene.
Skål for en hyggelig lørdagskveld!
Det var dyrt å bo på plassen, og de tok bare kontanter og sjekker, så vi bestemte oss til å dra videre til La Motte i Provence. Vi sjekket ut søndag 11/11.
I La Motte skulle det være en stellplass med vann, strøm og tømmemuligheter.
Julelys over bygatene har vi observert i helt siden begynnelsen av november. Det ser litt mørkt ut, men det er på formiddagen søndag 11 nov. Det regner, men det skal lyse opp fra klokka 13.
Klokka er 13, og det er lys i sikte.
Vi kjørte gjennom Cannes
La Motte ligger ca 4 mil inn i landet. Veiene dit var stort sett behagelige å kjøre på. Landskapet var kupert og dekorert med vakre høstfarger. Det var store vinmarker og olivenlunder. Langs veiene gikk folk med soppkurver på jakt etter lekkerbiskner i skogkanten.
Stellplassen i La Motte en Provence heter “Mulin de Vallongue” Her kan vi tømme doen og søpla, men det var hverken vann eller strøm. Det koster 6 euro å stå her i sesongen.
GPS-en fant veien til La Motte, men den fant ikke stellplassen. Jeg måtte ut for å spørre ei eldre dame om veien. Dama snakka ikke engelsk, men heldigvis skjønte jeg både høyre, venstre og rett fram. Så vi fant fram til slutt.
I La Motte skulle det være 2 resturanter så vi bestemte oss for å ta en tur på byen.
Et hult tre med stige inni.
Vi fikk vite at det ikke var åpne resturanter i byen på denne tiden av året. Den ene skulle gjenåpnes i februar.
Vi gikk forbi et krigsmonument til minne om falne fra begge verdenskrigene. Det var friske blomster der, og plutselig gikk det et lys opp for meg; det var jo 11/11 og det var til minne om slutten på 1 verdenskrigen.
Vi kjørte videre til neste stellplass mandag 12 november.
Vakkert i Provence.
Ved hjelp av det tyske bordatlaset, hadde vi funnet neste stellplass. Det skulle være i Salin du Giraud. Salin du Giraud ligger i Camargue. Camargue er ett flatt område med mange bukter eller poller med sjøvann. Området danner en omtrentlig likesidet trekant med kystlinja som den ene sida. Hver side i trekanten er ca 5 mil
Fra La Motte og til Salin de Giraud gikk veien forbi Marseille, gjennom Martigues og over Rhône. På veien dit, var vi innom et stort kjøpesenter og handlet mat og drikkevarer for en uke.
Jeg har jo skrytt av at jeg skjønner mye av det som er skrevet eller blir sagt på fransk, men under flere skilt stod det RAPPEL. Etter en del tenking, fant jeg ut at det betød bakke, men Roy var ikke enig. Derfor tok jeg kontakt med en god kollega som underviser i fransk og spurte henne om hva det betydde. Jeg spurte også om hun kunne repetere ukedagene for meg. Hun mente at det betydde “Pass på!” (farten). Ukedagene var slik jeg husket dem, bortsett fra torsdag (jeudi)
Vakkert fjell og spesielle fjellformasjoner. Vi nærmer oss Marseille .
Litt nord for Marseille kom vi inn i et bakkete landskap som bestod ut av lyngheier med ei og anna furu. I mellom lyngen kunne vi se små hvite steiner, det så nesten ut som reinsmose. Og landskapet kunne minne om Sveio.
For å komme oss over Rhône, måtte vi ta ferge. Det kostet 5 euro.
Vi kom fram til Salin du Giraud litt etter kl 15. Men akk! Ikke vann, ikke strøm slik det stod merket av i Bordatlaset. Det går ikke an å stole på opplysningene der. Det betød at vi ikke kunnestå der i flere dager, så neste plass vi hadde tenkt oss ut var Aigues Mortes, 3 mil i luftlinje fra Montpellier.
Roys Millionbiff med Roys spesielle soppstuing. Nam!
Koser oss med kortspill om kveldene.
Rett utfor stellplassen i Aigues Mortes. Det viste seg at det hverken var strøm eller vann der. Heldigvis hadde vi en backupplass et par kilometer unna. En privat camping- og stellplass. Vi for dit bare for å oppdage at den plassen var stengt for sesongen. Bordatlaset kan man ikke stole på.
Bymuren i bakgrunnen skjuler gamlebyen.
Vi tittet i forskjellige campingbøker for å finne en helårsåpen campingplass, og vi fant Camping Saint Gabriel som ligger ved foten av de små fjellene som heter Les Apilles, i Provence.
Dermed bar det tilbake omtrent samme veien som vi kom. Vi dro nordøstover, over deltaet og over Rhône.
Vakker rundkjøring. En annen hadde en okse.
Først for vi over Den lille Rhône, her er broen over selve Rhône.
Bilder fra campingplassen. Hovedhuset er den gamle poststasjonen.
Dørene henholdsvis til resepsjonen og herretoalettet. Vaskeplass i bakgrunnen alltid med varmt vann og lys.
Vakker bygning som er hovedhuset til Campinplassen. Fra ca 1840.
Grillplassen med bord og benker bak trappa. På andre siden av bygget er det en stor gårdsplass og et basseng. For de som vil se på bilder, har plassen en hjemmeside.
Romslige parseller. Jeg kan trygt anbefale denne plassen, Her er det turmuligheter og mange aktiviteter om sommeren sånn som kanopadling og fisking, og å dra for å se de romerske ruinene ikke langt unna.
Jeg har fått forlenget reiseforsikringen i Utdanningsforbundet. Tusen takk til Leni som ordnet dette!!. Det kommer på nesten 8000 kr ekstra for 6 mnd.
I morgen 15 november drar vi videre mot den spanske grensen,
Plassen ser stor ut, men det var trangt å komme seg ut. Busker og trær på begge sider la seg over taket og kostet oss i sidene. Det måtte mye listing og lirking før vi kom oss ut av campingplassen. Vi opplever at campinplassene i Italia er små og trange og de egner seg lite for biler over 6 meter.
Vi har endelig buksert oss ut fra campingplassen og er nå på vei til hovedveien. Kan ikke møte noen her!
Vi kjørte kystveien til Sanremo. Det er tett mellom småbyene og gatene i disse byene er trange og folk parkerer overalt, i gatekryss, fotgjengerfelt og dobbelt.
Det glitrende blå Middelhavet. Som du ser, er det heltrukken linje på vegen. Vi holdt fartsgrensen og ofte hadde vi mange biler bak oss. Det er ikke lett å kjøre til siden for å slippe andre forbi heller.
Scooterland. Måtte ta bilder av den lille dama med håndveska og handleposer på armen mens hun kjørte scooter.
Fint steindekke på “Villaggio Dei Fiori” i Sanremo.(San Remo) Det var en flott campingplass med oppvarmet sjøvannsbasseng som var åpent. Det var resturant på plassen, men det var forbudt for hunder på campingen. Max fikk likevel komme inn, men han måtte holdes inne i bilen noe han likte lite. Det var varmt og fint og vi kunne ha tenkt oss å være der en stund, bade og sole oss og kanskje ta en tur til Monaco.
Supermarkedet var 200 meter unna og vi benyttet anledningen til å handle kjøtt, melk, kjøttpålegg og oster. Rett etter at vi kom ut på hovedgata, så vi en stor, gratis parkeringsplass som rakk helt ned til strandkanten. Der stod det flere store bobiler. Der hadde vi spart 26 euro!
På vei til supermarkedet gikk vi forbi en politikontroll. En politi stod å snakket med noen i en bil, den andre stod med fingeren på avtrekkeren på et automatvåpen. Jeg hadde fotografiapparatet med meg, men torde ikke å spørre om å få ta bilde.
Vi sjekket ut derifra torsdag 8.november og satte kurs mot Antibes i Frankrike via Monaco.
Når det er uoversiktlig og dårlig skiltet veg/vegnr, mange rundkjøringer, enveiskjøringer og feltskifter kan det bli feil for både GPS-en og oss. Hun sier ofte “sving svakt til venstre”, “hold til venstre” og det kan av og til bety det samme. Vi var kommet til Ventimiglia, ei mil fra grensen til Frankrike. Vi var kommet til en rundkjøring uten at hun hadde registrert det og rett før vi kjørte inn i den sa hun: “sving svakt til høyre!” og vi tok den første avkjørselen i rundkjøringen og det skulle vi ikke gjøre; vi skulle ta den tredje…..
GPS_en bad oss om å snu, men rett etterpå fant hun ut at vi kunne fortsette. Det begynte pent med brei, god vei og flotte tunneller. Veien heter nr 20/E74 og går gjennom Alpes Maritimes. Roy sa til meg at siden jeg hadde sagt at vi skulle ta til høyre i runkjøringen, kom vi til å kjøre utenom Monaco.
Etterca 1 mil ble veien smalere, det var i praksis bare en kjørebane. Så svingte det oppover og oppover. Etterhvert kom hårnålssvingene. Vi kjørte oppover et skogkledd fjell som het Col de Brouis som var 875 m høyt . Vi passerte et skilt der det stod 750 m på før det bar dedover igjen. Flere steder stod det at det var påbudt å ha med kjettinger fra 15 november til slutten av mars. Jeg hadde aldri tort å kjøre der på glatta en vinterdag, det var ikke autovern alle steder heller. Roy mente at trollstigen var som en autostrada i sammenligning. Flere steder var det såvidt vi greidde svingen. Da vi passerte grensa til Frankrike, virket det som veien ble litt breiere.
Vi tok av E74 og inn på en anne vei som gikk til Sospel.
På vei nedover mot Sospel. Jeg hadde hatt nok med å klamre meg til setet og holde pusten, så jeg har ikke bilde fra de riktig smale stedene og skarpehårnålene. Men nå begynte jeg etterhvert å slappe av, i hvertfall av og til!
Vakre høstfarger.
Etterhvert ble det midtstripe også.
Sospel var en liten by nede i dalen. Det var marked der, men vi fant ingen plass å parkere på. Vi trenger jo litt større plass enn en Fiat Uno. Det hadde vært moro å besøkt dette merkedet for det var ikke noe typisk turistmarked.
Fra Sospel for vi opp på neste fjell; Col de Braus som var 1002 meter høyt. Her var det flere hårnålsvinger. Lacet heter det på fransk. Disse var skutt ut i fjellskråningen eller de fulgte terrenget.
Det var vakkert på vei oppover flellet.
Du skal kunne ane vegen. Den fortsetter mot høyre. Der er en hårnålsving. Så opp mot huset til venstre. Der er en ny sving. Deretter retning huset på høyre side. Dette var noen av de vennlige hårnålene. Noen plasse var stigningen på 15 %
Svingete vei.
To hårnålsvinger snart.
Disse svingene i bakgrunnen skulle vi ikke ta. Her måtte bilene være under 8 m. Vi skulle rett fram og nedover. Bildet under har Roy tatt gjennom sidevinduet fra samme plassen som jeg tok det bildet over. Det viser vegen nedover.
Mellom hver sving her er det murt opp i fjellskråningen. Roy måtte rygge et par ganger for å greie svingene. Her er autovernet nesten en halv meter, men i svingenevvar de såvidt 15 – 20 cm. Biler på 10 meter eller mer kunne ikke kjøre på disse veiene.
På veien ned kjørte vi gjennom den vakre byen L’Escarene. Først Touet L’Escarne som var aldeles nydelig.( Bildet) Etterpå kom vi til selve L’Escarene som var mer slitt.
Vi kom etterhvert fram til Nice. Der kjørte vi på en bro over det gamle byseteret og jeg kunne se ned på 3 og 4 etasjes fine bygårder. Disse var pyntet med ornamenter og uthogde steinfigurer, engler, hellige folk og rosetter.
Vi kom vel fram til Camping de Pylon som ligger i utkanten av Antibes på et sted som heter Biot. Herfra går det tog både til Monaco og til Antibes sentrum. Men plassene for bobiler er små så vi må stå på skrå.
Takk til dere som følger meg og som kommenterer. Du ser det Else at vi slapp å kjøre gjennom Monaco! Vi hadde en aldeles fantastisk tur i fjellene i stedet.
Jeg vet ikke hvor lenge vi blir her før vi drar videre langs Den franske riviera.
En stille gate, men typisk parkering båte for still og travle gater.
Søndag 4 november sa vi farvel til Ole Christian og Marit. Campingplassen i Peschiera stengte den dagen og vi satte kurs for Genova, og Marit og Ole Christian kjørte nordover mot Insbrück.
Været var grått og det var litt regn i lufta. Det var mye sprekker og huller i veien. Siden vi holdt oss utenfor motorveien, var det liten trafikk og vi kunne kjøre i vårt eget tempo. Vi hadde bare en kvart tank med diesel og hadde behof for å fylle opp tanken. Men bensinstasjonene var søndagsstengt. Automatene var åpne, men det er ikke lett å følge instruksjoner på Italiensk. Tilslutt bad Roy noen italienere om hjelp og han fikk brukt seddelautomaten slik at vi trygt kunne kjøre videre.
Landskapet var flatt, men da vi nærmet oss kysten og Genova ble det mer kupert og vi kom etterhvert inn i et fjellandskap. Om det allerede var De liguriske alpene eller om det var en del av Appeninene vet jeg ikke. Det står ikke navn på fjellrekker i det veiatlaset vi bruker.
Vi skulle overnatte på en stellplass i Torriglia, litt nordøst for Genova. Plassen heter Piazza Posteggio og vi fant den i det tyske bordatlaset.
Små landsbyer, gamle slitte hus og høye åser. Det er regn i lufta og tåke på toppene. Trærne har fått høstfarger. På GPS-en kan du se motorveien til venstre, ei elv, veien vår og jernbanen til høyre.
Selv om været var grått, var det litt over 20 grader.
Etter at vi hadde tatt av mot Torriglia ble veien veeldig smal. Roy sa at nå skjønte han hvorfor de hadde funnet opp Fiat Uno.
Da vi hadde kommet til ro for kvelden og vi hadde spist deilig hjemmelaget mat, gledde jeg meg til å se Sportsrevyen, Hjem og Dowton Abbey. Men det blåste opp og startet å høljeregne så skjermen ble svart. Uværet tok så veldig i parabolantennen så vi måtte bare legge den ned. Men vi koste oss likevel i søndagskvelden.
I utkanten av Genova. Det er fremdeles regn i lufta.
Bildet er desverre litt uklart, men det viser hvordan det var når vi nærmet oss bykjernen. Scooterne dukket opp. Det var folk i alle aldre og av begge kjønn. Noen hadde passasjerer på som tok seg en røyk mens kompisen kjørte slalom mellom bilene. Det skal være tre scootere her. Roy måtte glere ganger kjøre bilen over den heltrukne og den dobbelt heltrukne linja fordi store bile var parkert ute i gata.
Etterhvert ble trafikken veldig uryddig og Roy måtte konsentrere seg veldig. Jeg satt anspent og sukket og gispet og holdt pusten. Av og til kjørte vi feil, og måtte gjøre omkjøring i trange gater med biler parkert på hver aide. Et par ganger måtte vi få hjelp til å bli dirigert rundt bakender på biler som var tullete parkert. Kjøremønsteret til folk i Genova er totalt forskjellig fra vårt. Jeg skjønner godt at folk foretrekker scootere og små biler. Men vi kom oss igjennom, og da var vi slitne både Roy og jeg.
To grå biler prøver å finne parkeringsplass. Kjerra med tilbudsplakatene står utenfor fortauet.
Et oversiktlig gateparti.
Scootere og en og annen motorsykkel
Det klarnet opp da vi var ferdig med Genova. Vi har tatt fatt på Liguria, området langs kysten på vestsida av Italia. Det er en kyststripe med høye fjell innafor. De liguriske alpene.
Det var bølger etter den kraftige vinden natta før og av og til fikk vi sjøsprøyt på bilen. Vi kjørte på strekninger som så slik ut og små byer med trange gater og flotte badestrender. Vi så noen surfere og noen få ungdommer som lekte seg i bølgene.
Langs kystveien så vi at der det var mulig å sette fra seg en bil, stod det en bobil godt parkert. Vi fant også ut at en måtte ha god tid på kystveien. Det var få muligheter til forbikjøring. Midtstripa var heltrukket nesten over alt.
Samme parkeringskultur som i Genova.
Plassen vi bor på heter Buena Vista. Den ligger mellom Ceriale og Albenga, to små kystbyer.
Plassen har svømmebasseng, utlånshytter og ca 30 plasser for bobiler eller vogner. I høysesongen er det kafe og bar her, og de arrangerer turer opp i fjellene slik at folk får se og oppleve litt av Liguria.
Da vi kom hit mandags ettermiddag, var det en bobil fra England her, nå er vi alene på plassen. Vi tok oss en tur for å handle, og fant ut at det var laaangt å gå. På veien til butikken gikk vi inn på en kafe og kjøpte oss hver vår øl. Attåt fikk vi ei skål med grønne og blåsvarte oliven og en skål med noen kjekslignende biter som smakte litt salt toast/kavring. Mens vi satt der kom det ei dame inn og bestilte kaffe. Så gikk hun ut og satte katastrofeblinken på bilen som stod godt uti veien. Hun koste seg med kaffien sin en god stund.
Om morgenen tirsdag 6 november. Det er sol og behagelig temperatur.
I dag har Roy vaska bilen utvendig, og jeg har støvsugd inni. Jeg har dessuten skylt opp noen klær.
På hver tomt er det en vask og krane både til vaskekummen og til å koble til vannslange. Dynene våre trenger å luftes av og til.
Neste gang skal jeg fortelle om vi kom oss inn til Monaco. Det skal være trangt og vanskelig å sette fra seg en bobil i Monaco. Men det går tog dit fra småbyene på Liguriakysten og fra Den franske rivieraen.
Takk for at dere følger oss og for fine kommentarer.
Da vi skulle reise fra Peros og Zadar, advarte campingplass eieren oss om at det var sterk vind nord om Zadar. Kystveien ville bli stengt og muligens også motorveien. Busser og campingvogner kunne ikke kjøre på veiene nå, for det kom kastevinder ned dalene. Disse kastevindene kunne velte busser og kaste de ut av veien. Dette er et vinterfenomen, fortalte hun meg. Jeg ba henne sjekke motorveien og den var åpen, men med begrenset hastighet – 40 km/t på enkelte strekninger. Vi bestemte oss for å ta motorveien til Rijeka og Trieste.
Etter ca 12 kilometers kjøring, var motorveien stengt ogvi måtte ta avkjørsel inn til kystveien igjen.
Vinden rusket og dyttet i bilen og det ble kjempeskummelt etterhvert. Jeg satt og krampeholdt i i armlenene på stolsetet. Det hadde jo ikke hjelpt om vi ble kasta av vegen, men det kjentes litt bedre da. Det var akkurat som jeg hjalp bilen med å holde seg på vegen. Roy kjørte sakte og forsiktig.
Det var bygget le-murer der det var små daler eller skar. De hjalp godt mot kastevindene.
Rett før vi kom til Karlobag, så vi at motgående felt var stengt med bom. Da hadde vi kjørt 57 km på kystveien. I Karlobag var det et oransj varsellys og et skilt der det stod at busser, motorsykler og tilhengere ikke måtte være på vegen. Vi hadde mulighet til å kjøre inn i landet og dermed kanskje unngå vindkastene, men vi bestemte oss til å kjøre videre på kystveien.
Det var snø i fjella, og vi møtte en brøytebil med røde flagg på hver side av plogen. Etterhvert ble det bedre, og da vi kom til Rijeka, ble det bra.Vi handlet mat og brus i Rijeka og fulgte vei nr 8 videre til grensen til Slovenia.
I Slovenia tok vi vei nr 7. Det var en behagelig vei å kjøre på.
Landskapet lignet på en hvilken som helst norsk brei dal. Vegetasjonen var også veldig lik på det vi ser i Norge. Blada var blitt gule, og mange hadde falt av trea.
På turen har vi truffet mange kjekke og reisevante folk. Et slikt par var to fra Nederland. De hadde vørt flere ganger i Norge og flere ganger langs Rivieraen og den spanske Solkysten. De kom med masse tips om hva vi burde se på veien.
Fruen kom med en fransk campingbok som hun sa var den beste i Europa. Boka heter Facile-en-Route. Den kunne jeg få låne og merke meg stellplasser og campingplasser langs veiene vi skulle ta.
Jeg lånte boka og skrev opp 50 plasser med koordinater. Tre av disse var i Trieste.
Roy prøvde å legge inn den første plassen på GPS-en vår , men det gikk ikke. Så la han inn den andre og den ble godtatt.
Nå når vi har gått over til vintertid, blir det tidligere mørkt om kveldene. Og da vi kom til Trieste, var det blitt mørkt. Vi kjørte naturligvis feil og kom inn i en trang gate der det var umulig og snu. Tilslutt fikk vi da snudd og ble dirigert til stellplassen.
Plassen vi kom til kaltes “Strada de Napolionica” Det var en stor obelisk der og en liten parkeringsplass. Men GPS-en ga beskjed om at det var 800 m igjen til målet. Det gikk en vei innover i skogen og det var innkjøring forbudt skilt der , men vi tenkte at det skiltet gjaldt ikke for de som skulle på stellplassen.
Vi kjørte innover til vi kom til en bom…….. Det var mørkt og det kom ikke på tale å rygge. Vi overnattet der.
Lyst og fint her, men da vi kom var det mørkt
Ole Christian og Marit er litt bekymra fordi vi vet at det er ulovlig å stå her, men det er umulig å rygge fordi veien er så smal
Men vi koser oss alikavel.
Tidlig om morgenen våknet jeg av en høy, sint stemme. En jogger var krafig provosert av ar vi stod å sperret veien for ham. Han skjelte ut Ole Christian og truet med å ringe politi. Litt etterpå hørte jeg at Ole Kristian startet bilen. Jeg kledde på meg og gikk ut. Klokka var 6.30, og det vat lyst og fint.
Marit fortalte at de frøs, for gassflaska var tom, og det var for trangt der vi stod ved en høy murkant, slik at de ikke fikk åpnet skapet for å skifte flaske. Derfor ville de rygge tilbake til parkeringsplassen(400 m). Jeg gikk og la meg, for jeg visste at Roy ikke var kjørbar enda.
Klokka 8 stod vi opp og snart kom det en jogger som banket på vinduet og truet med å ringe politiet dersom vi ikke fjernet oss derfra.
Vi rygget oss tilbake til parkeringsplassen. Roy hadde problem med å se i venstre sidespeil for sola skein rett i det speilet og sidevinduet var skittent av “hundesnøs”
På folkemunne heter veien vi prøvde oss på ” Strada de Napolionica” fordi etter gammel tradisjon var sagt at Napoleon hadde fått laget veien i forbindelse med felttoget sitt i 1797. Offisielt heter veien “Strada Vicentina” etter mannen som anla den Veien var ferdig i 1821. Den er 3,2 km lang og blir brukt som turvei og joggeløype. Langs veien vokste det svartfuru som det blir mindre og mindre av i Italia og alpefuru.
Da vi forlot den lille parkeringsplassen, så vi en stor parkeringsplass med flere bobiler 500 m lenger fremme. Det var kanskje den tredje plassen jeg hadde notert meg?
I nordøst av Italia var det mange potetåkre som var gjort klar til høsting og mange maisåkre som var høstet og pløyd opp.
Vi kjørte rundt Venezia og da gikk veien oppå diker og landskapet innafor var lavere enn havet utafor.
Ikke så mye å se. Bak pilehekken ligger Venziabukta
Vi hadde bestemt oss for å dra til Gardasjøen. Der stoppet vi i Lazise på en stellplass som egentlig var parkeringsplassen for Gardaland, Movieland og Carnevalland. Det kostet 6 euro å stå der. Det var ikke strøm og ikke muligheter å få tømt doen.
Plass til mange her.
Vi hadde kjørt to lange etapper og Roy var sliten etter kjøringa, så onsdag 31 bestemte vi oss til å flytte til en campinplass som ennå var åpen og som lå i nærheten.
Vi fant “Butterfly” i Peschiera di Garda. Plassen ligger ved båthavna i Peschiera og den er åpen til 4 november.
Båthavna. Det er snø på fjella i nord.
På vei inn til byen
Bymuren, vollgrava og kanalen
Porten til gamlebyen. Roy og Max på brua over vollgrava.
Dette gamle huset var slitt og svart av mugg enkelte steder. Et skilt på veggen informerte oss at dette ikke var byen Peschiera sin eiendom, men den italienske staten sin.Staten hadde plikt til å holde vedlike bygget stod det.
Stort, gammelt tre i gamlebyen.
Peschiera er en vakker by. Gamlebyen har murer og vollgrav rundt seg. Det Vannet i vollgraven dannner en kanal som munner ut i Gardasjøen. Det går vakre broer over kanalen og det går også en kanal gjennom gamlebyen.
På vår vandring gjennom gamlebyen, bestemte vi oss for å ta en øl. Ølet var dobbelt så dyrt som i Kroatia, og maten var 50 % dyrere.
Vakre,trange gater. Her var det motebutikker for klær og sko og sprit og vinutsalg, bakeriutsalg og konditorier, resturanter og pizzeriaer. Jeg kjøpte meg en bruchetta med skinke og parmesanost, nam! Med to glass vin til, kom det på 11 euro. Bruchettaen var like stor som en stor asjett.
En stopp på veien fra gamlebyen og til campingplassen.
Etterpå gikk vi forbi en frisør, og jeg bestemte meg fot å få klippet håret. 27 euro kostet det for vask, klipp og føn.
1 november var Allehelgensdag her. Mange hadde fri fra jobb, og gamlebyen val full av familier som koste seg med et godt måltid mat. Marit og jeg koste oss med pizza, bruchetta og vin den dagen. Vi fikk bord med en gang, men vi observerte at folk måtte vente litt fordi det var fullt.
Å skrive dette har tatt med 4 timer inne i strålende solskinn ute. Det koster 10 euro for 5 timer wifi her. Dere får bære over med skrivefeil.
Takk til alle som følger meg! Takk for kjekke kommentarer.
Neste gang er vi antagelig på Rivieraen. Vi reiser herifra senest 4 november for da stenger plassen.
