Vi skulle kjøre gjennom Monaco, men havnet i fjellene.

 

Plassen ser stor ut, men det var trangt å komme seg ut. Busker og trær på begge sider la seg over taket og kostet oss i sidene. Det måtte mye listing og lirking før vi kom oss ut av campingplassen. Vi opplever at campinplassene i Italia er små og trange og de egner seg lite for biler over 6 meter.

Vi har endelig buksert oss ut fra campingplassen og er nå på vei til hovedveien. Kan ikke møte noen her!

Vi kjørte kystveien til Sanremo.  Det er tett mellom småbyene og gatene i disse byene er trange og folk parkerer overalt, i gatekryss, fotgjengerfelt og dobbelt.

Det glitrende blå Middelhavet. Som du ser, er det heltrukken linje på vegen. Vi holdt fartsgrensen og ofte hadde vi mange biler bak oss. Det er ikke lett å kjøre til siden for å slippe andre forbi heller.

Scooterland.  Måtte ta bilder av den lille dama med håndveska og handleposer på armen mens hun kjørte scooter.

Fint steindekke på “Villaggio Dei Fiori” i Sanremo.(San Remo) Det var en flott campingplass med oppvarmet sjøvannsbasseng som var åpent. Det var resturant på plassen, men det var forbudt for hunder på campingen. Max fikk likevel komme inn, men han måtte holdes inne i bilen noe han likte lite. Det var varmt og fint og vi kunne ha tenkt oss å være der en stund, bade og sole oss og kanskje ta en tur til Monaco.

Supermarkedet var 200 meter unna og vi benyttet anledningen til å handle kjøtt, melk, kjøttpålegg og oster. Rett etter at vi kom ut på hovedgata, så vi en stor, gratis parkeringsplass som rakk helt ned til strandkanten. Der stod det flere store bobiler. Der hadde vi spart 26 euro!

På vei til supermarkedet gikk vi forbi en politikontroll. En politi stod å snakket med noen i en bil, den andre stod med fingeren på avtrekkeren på et automatvåpen. Jeg hadde fotografiapparatet med meg, men torde ikke å spørre om å få ta bilde. 

Vi sjekket ut derifra torsdag 8.november og satte kurs mot Antibes i Frankrike via Monaco.

Når det er uoversiktlig og dårlig skiltet veg/vegnr, mange rundkjøringer, enveiskjøringer og feltskifter kan det bli feil for både GPS-en og oss. Hun sier ofte “sving svakt til venstre”, “hold til venstre” og det kan av og til bety det samme. Vi var kommet til Ventimiglia, ei mil fra grensen til Frankrike. Vi var kommet til en rundkjøring uten at hun hadde registrert det og rett før vi kjørte inn i den sa hun: “sving svakt til høyre!” og vi tok den første avkjørselen i rundkjøringen og det skulle vi ikke gjøre; vi skulle ta den tredje…..

GPS_en bad oss om å snu, men rett etterpå fant hun ut at vi kunne fortsette. Det begynte pent med brei, god vei og flotte tunneller. Veien heter nr 20/E74 og går gjennom Alpes Maritimes. Roy sa til meg at siden jeg hadde sagt at vi skulle ta til høyre i runkjøringen, kom vi til å kjøre utenom Monaco.

Etterca 1 mil ble veien smalere, det var i praksis bare en kjørebane. Så svingte det oppover og oppover. Etterhvert kom hårnålssvingene. Vi kjørte oppover et skogkledd fjell som het Col de Brouis som var 875 m høyt . Vi passerte et skilt der det stod 750 m på før det bar dedover igjen. Flere steder stod det at det var påbudt  å ha med kjettinger fra 15 november til slutten av mars. Jeg hadde aldri tort å kjøre der på glatta en vinterdag, det var ikke autovern alle steder  heller. Roy mente at trollstigen var som en autostrada i sammenligning. Flere steder var det såvidt vi greidde svingen. Da vi passerte grensa til Frankrike, virket det som veien ble litt breiere.

Vi tok av E74 og inn på en anne vei som gikk til Sospel.

På vei nedover mot Sospel. Jeg hadde hatt nok med å klamre meg til setet og holde pusten, så jeg har ikke bilde fra de riktig smale stedene og skarpehårnålene. Men nå begynte jeg etterhvert å slappe av, i hvertfall av og til!

Vakre høstfarger.

Etterhvert ble det  midtstripe også.

Sospel var en liten by nede i dalen. Det var marked der, men vi fant ingen plass å parkere på. Vi trenger jo litt større plass enn en Fiat Uno. Det hadde vært moro å besøkt dette merkedet for det var ikke noe typisk turistmarked.

Fra Sospel for vi opp på neste fjell; Col de Braus som var 1002 meter høyt. Her var det flere hårnålsvinger. Lacet heter det på fransk. Disse var skutt ut i fjellskråningen eller de fulgte terrenget.

Det var vakkert på vei oppover flellet.

Du skal kunne ane vegen. Den fortsetter mot høyre. Der er en hårnålsving. Så opp mot huset til venstre. Der er en ny sving. Deretter retning huset på høyre side. Dette var noen av de vennlige hårnålene. Noen plasse var stigningen på 15 %

Svingete vei.

To hårnålsvinger snart.

Disse svingene i bakgrunnen skulle vi ikke ta. Her måtte bilene være under 8 m. Vi skulle rett fram og nedover.  Bildet under har Roy tatt gjennom sidevinduet fra samme plassen som jeg tok det bildet over. Det viser vegen nedover.

Mellom hver sving her er det murt opp i fjellskråningen. Roy måtte rygge et par ganger for å greie svingene. Her er autovernet nesten en halv meter, men i svingenevvar de såvidt 15 – 20 cm.  Biler på 10 meter eller mer kunne ikke kjøre på disse veiene.

På veien ned kjørte vi gjennom den vakre byen L’Escarene. Først Touet L’Escarne som var aldeles nydelig.( Bildet) Etterpå kom vi til selve L’Escarene som var mer slitt.

Vi kom etterhvert fram til Nice. Der kjørte vi på en bro over det gamle byseteret og jeg kunne se ned på 3 og 4 etasjes fine bygårder. Disse var pyntet med ornamenter og uthogde steinfigurer, engler, hellige folk og rosetter.

Vi kom vel fram til Camping de Pylon som ligger i utkanten av Antibes på et sted som heter Biot. Herfra går det tog både til Monaco og til Antibes sentrum. Men plassene for bobiler er små så vi må stå på skrå.

Takk til dere som følger meg og som kommenterer.  Du ser det Else at vi slapp å kjøre gjennom Monaco! Vi hadde en aldeles fantastisk tur i fjellene i stedet.

Jeg vet ikke hvor lenge vi blir her før vi drar videre langs Den franske riviera.

–Edel