Mens vi lå på Camp du Pylone i utkanten av Antibes, hadde vi tenkt å ta tur med toget enten til Monaco eller til Antibes sentrum. Men fredagskvelden begynte det å regne, og lørdagen kom det STORE nedbørsmengder og det tordnet og lynte. Vi ble bare sittende i bilen å se på at vanndammene vokste rundt oss og på at vannet flommet ned frontruta. Utenfor resepsjonen sto det en stor plakat med stormvarsel og varsel om ekstreme mengder vann.

Om kvelden koste vi oss i bilen med den obligatoriske lørdagsbiffen.

Biff med løk og wokka grønsaker.  Roy er kokken ombord i bilen. Han lager alle middagene.

Skål for en hyggelig lørdagskveld!

Det var dyrt å bo på plassen, og de tok bare kontanter og sjekker, så vi bestemte oss til å dra videre til La Motte i Provence. Vi sjekket ut søndag 11/11.

I La Motte skulle det være en stellplass med vann, strøm og tømmemuligheter.

Julelys over bygatene har vi observert i helt siden begynnelsen av november. Det ser litt mørkt ut, men det er på formiddagen søndag 11 nov. Det regner, men det skal lyse opp fra klokka 13.

Klokka er 13, og det er lys i sikte.

Vi kjørte gjennom Cannes

La Motte ligger ca 4 mil inn i landet. Veiene dit var stort sett behagelige å kjøre på. Landskapet var kupert og dekorert med vakre høstfarger. Det var store vinmarker og olivenlunder. Langs veiene gikk folk med soppkurver på jakt etter lekkerbiskner i skogkanten.

Stellplassen i La Motte en Provence heter “Mulin de Vallongue”  Her kan vi tømme doen og søpla, men det var hverken vann eller strøm. Det koster 6 euro å stå her i sesongen.

GPS-en fant veien til La Motte, men den fant ikke stellplassen. Jeg måtte ut for å spørre ei eldre dame om veien. Dama snakka ikke engelsk, men heldigvis skjønte jeg både høyre, venstre og rett fram. Så vi  fant fram til slutt.

I La Motte skulle det være 2 resturanter så vi bestemte oss for å ta en tur på byen.

Et hult tre med stige inni.

Vi fikk vite at det ikke var åpne resturanter i byen på denne tiden av året. Den ene skulle gjenåpnes i februar.

Vi gikk forbi et krigsmonument til minne om falne fra begge verdenskrigene. Det var friske blomster der, og plutselig gikk det et lys opp for meg; det var jo 11/11 og det var til minne om slutten på 1 verdenskrigen.

Vi kjørte videre til neste stellplass mandag 12 november.

Vakkert i Provence.

Ved hjelp av det tyske bordatlaset, hadde vi funnet neste stellplass. Det skulle være i Salin du Giraud. Salin du Giraud ligger i Camargue. Camargue er ett flatt område med mange bukter eller poller med sjøvann. Området danner en omtrentlig likesidet trekant med kystlinja som den ene sida. Hver side i trekanten er ca 5 mil

Fra La Motte og til Salin de Giraud  gikk veien forbi Marseille, gjennom Martigues og over Rhône. På veien dit, var vi innom et stort kjøpesenter og handlet mat og drikkevarer for en uke.

Jeg har jo skrytt av at jeg skjønner mye av det som er skrevet eller blir sagt på fransk, men under flere skilt stod det RAPPEL. Etter en del tenking, fant jeg ut at det betød bakke, men Roy var ikke enig. Derfor tok jeg kontakt med en god kollega som underviser i fransk og spurte henne om hva det betydde. Jeg spurte også om hun kunne repetere ukedagene for meg.  Hun mente at det betydde “Pass på!”  (farten). Ukedagene var slik jeg husket dem, bortsett fra torsdag (jeudi)

 

Vakkert fjell og spesielle fjellformasjoner.  Vi nærmer oss Marseille .

 

Litt nord for Marseille kom vi inn i et bakkete landskap som bestod ut av lyngheier med ei og anna furu. I mellom lyngen kunne vi se små hvite steiner, det så nesten ut som reinsmose. Og landskapet kunne minne om Sveio.

For å komme oss over Rhône, måtte vi ta ferge. Det kostet 5 euro.

Vi kom fram til Salin du Giraud litt etter kl 15. Men akk! Ikke vann, ikke strøm slik det stod merket av i Bordatlaset. Det går ikke an å stole på opplysningene der. Det betød at vi ikke kunnestå der i flere dager, så neste plass vi hadde tenkt oss ut  var Aigues Mortes, 3 mil i luftlinje fra Montpellier.

Roys Millionbiff med Roys spesielle soppstuing. Nam!

Koser oss med kortspill om kveldene.

Rett utfor stellplassen i Aigues Mortes. Det viste seg at det hverken var strøm eller vann der. Heldigvis hadde vi en backupplass et par kilometer unna. En privat camping- og stellplass. Vi for dit bare for å oppdage at den plassen var stengt for sesongen. Bordatlaset kan man ikke stole på.

Bymuren i bakgrunnen skjuler gamlebyen.

Vi tittet i forskjellige campingbøker for å finne en helårsåpen campingplass, og vi fant Camping Saint Gabriel som ligger ved foten av de små fjellene som heter Les Apilles, i Provence.

Dermed bar det tilbake omtrent samme veien som vi kom. Vi dro nordøstover, over deltaet og over Rhône.

Vakker rundkjøring. En annen hadde en okse.

Først for vi over Den lille Rhône, her er broen over selve Rhône.

Bilder fra campingplassen. Hovedhuset er den gamle poststasjonen.

Dørene henholdsvis til resepsjonen og herretoalettet. Vaskeplass i bakgrunnen alltid med varmt vann og lys.

Vakker bygning som er hovedhuset til Campinplassen. Fra ca 1840.

Grillplassen med bord og benker bak trappa. På andre siden av bygget er det en stor gårdsplass og et basseng. For de som vil se på bilder, har plassen en hjemmeside.

Romslige parseller. Jeg kan trygt anbefale denne plassen, Her er det turmuligheter og mange aktiviteter om sommeren sånn som kanopadling og fisking, og å dra for å se de romerske ruinene ikke langt unna.

Jeg har fått forlenget reiseforsikringen i Utdanningsforbundet. Tusen takk til Leni som ordnet dette!!. Det kommer på nesten 8000 kr ekstra for 6 mnd.

I morgen 15 november drar vi videre mot den spanske grensen,

Takk for følget så langt!

–Edel