Torsdag 10 tok vi farvel med Sissel og Torgeir. Siden GPS-en hadde tulla så fælt da vi kom til Javea(Den brydde seg ikke om hovedveien gjennom byen, men leda oss på småveier i utkanten av byen), snakket jeg med Torgeir om hvordan vi skulle komme oss ut på greieste måte. Da vi kjørte ut fra campingplassen og kom til det første veikrysset, sa jeg:” Kjør til høyre her!” Men GPS-dama sa: “Kjør til venstre nå!” og Roy brydde seg ikke om mine protester og fulgte GPS-dama.  Dermed kom vi inn på noen småveier mellom appelsinlundene. Etterhvert nærmet vi oss hovedveien, men dama måtte naturligvis lede oss i en trang blindvei og vi måtte rygge ut igjen. Jeg måtte ut av bilen og dirigere. En gammel mann forklarte oss hvordan vi skulle kjøre, og vips så var vi på rett vei! Vi kom oss inn på vei N-332 som går langs kysten mot Cartagena.

Vi kom innpå N-332 i byen Gata de Gorgos. Veien gikk et par mil inn i landet og landskapet var kupert. Oppe i de lave åsene var det terrasser med vinplanter. Det var også olivenlunder. Det var godt og varmt ute: ca 20 grader. 

 Fjellet eller klippen heter Penon de Ifach og ligger ved Calpe

Vakkert landskap

 

Nå er vi kommet til Altea 

Altea

 

Høyhusene i Benidorm 

Langs veien, langt utenfor bebyggelsen stod det damer som venta på at en eller annen ville kjøpe noe av dem. Noen satt i hagestoler i veikanten. De var veldig sexy kledd.  Disse to stod ved en nedlagt bedrift. De kom så fort på meg at jeg ikke rakk å få tatt et mer tydelig bilde. Det er vanskelig å se her, men de hadde på seg korte ,svarte skinnskjørt og små skinntopper.  

Vi nærmer oss Alicante. 

 

 

Alicante 

Skitten frontrute. Den så ren ut etter at jeg hadde vasket den, men i sola ser jeg jo at jeg bare har gnidd skitten utover.

 

Nå nærmer vi oss Torrevieja. Her er det saltvannsbasseng og saltvannsjøer 

Klokka 15 var vi fremme ved campingplassen Florantilles. Det var naturligvis siesta, og resepsjonen var stengt. Roy har et søskenbarn som bor i byen. Vi hadde akkurat kommet fram, da han ringte for å vite hvor vi var. Et kvarter etterpå kom Inge til campingplassen. Da hadde jeg fått øye på en plakat: 

Forbudt for hunder!!! 🙁

Vi hadde adressen til en annen campingplass: Lo Monte. Den lå enda lenger sør. Roy hadde også funnet en stellplass  ved stranda ved hjelp av det tyske bordatlaset. Vi parkerte bobilen, og tok med oss GPS-en inn i Inge sin bil og for på leting etter stellplassen. Naturligvis var det bare en parkeringsplass uten muligheter til å tømme noe som helst. Vi for videre til Lo Monte. Det var en stor, nyrenovert campingplass. Der var det lovlig med hunder, men det var ingen ledige plasser akkurat da. Dagen etter derimot, var det en plass ledig i 6 dager. Vi kunne stå gratis natta over på ei tomt uten strøm og vann. Vi bestilte plassen og for tilbake til Florantilles for å hente bobilen. Snille Inge hadde kjørt oss fra sted til sted et par timer, og vi lengtet etter å få komme oss i orden.

Roy bestemte seg for å spørre i resepsjonen om vi kunne få bo på plassen selv om vi hadde hund med oss. Og de hadde nettopp forandret reglene: Det var tillatt med hunder!:)
Dermed kunne vi flytte inn på Camping Florantilles.

Vi har kommet oss på plass. Roy, Max og Inge Hagan 

Vi hadde tenkt å dra hjem til Inge, men kona hadde influensa. Dermed overtalte vi Inge til å være hos oss i stedet. Han for hjem etter sengeklær og datamaskin. Inge driver nemlig med slektsgransking og hadde funnet ut mye om Roy sin slekt. Det var veldig interessant å se hva han hadde funnet ut.

Det ble en koselig kveld. 

Det er mange utleiehytter. Men de aller fleste hyttene har folk kjøpt. Det er også campingvogner med små til bygg og fortelt + telt til bilen. Folk har en feriebil som står her, og kommer seg hit med fly til Alicante. De fleste som har hus her er engelskmenn. Noen få er fra Holland og så er det en del spanjoler. 

Tomtene til bobilene er store. Det er støm, vann og tømmemulighet på alle tomtene.

Her bor en blomsterglad hytteeier. 

Vaskerom, dusj og toalett i samme bygg som resepsjonen. Her er det også vaskemaskiner og tørketrommel

Rundt omkring på plassen er det små servicehus. WC med tre avlukker og tre vasker til oppvasken. På baksiden er det utedusjer og klessnorer.  Her sorterer vi ikke søppelet, alt går i samme dunken.

Svømmebassenget. Den røde bygningen er resturanten som er stengt om vinteren. Men ved resepsjonen er det en kafe som selger engelsk frokost om formiddagen og enkle retter senere på dagen. De har quizkvelder og andre sammenkomster med loddtrekning og allsang.

Det er en tennisbane på området og det er flere petangabaner der folk samles for å trille/kaste kuler.  

Nærmeste nabo har flere små bygg rundt hytta si. 

Nydelig hekk.

Dersom en vil bevege seg utenom området her, er det nesten med livet som innsats. Her er ikke fortau eller gangstier. Det er 4 km å gå til San Miguel de Salinas(vestover) og 2 km til Los Balcones(østover, mot Torrevieja). I Los Balcones er det bank, apotek, doktor, tannlege, supermarked og resturanter.

Mandag 14 desember gikk vi langs veien til San Miguel de Salinas. Vi brukte en time på turen. Det var litt kald vind, men vi ville ta oss en øl ute alikevel. Vi kom til en pub med stoler og bord utenfor. Jeg og Max stoppa på andre siden av gata og Roy gikk bort til borda, men det var for kald vind til at vi ville sitte der. Så vi bestemte oss for å prøve å finne noe som var mer skjermet for vind. Da kom en av servitørene og sa at det var plass inne. Hunden var ikke noe problem.

Det var ei veldig brun sjappe, ei litersflaske med øl kosta 2,50 euro

Bakom disken satt sjefen sjøl og spilte gitar i stille perioder.

Vi orka ikke å gå tilbake, for det var en ekkel trafikk og det var ikke fortau eller gang/sykkelsti og veiskuldera var smal. Vi bad dem ringe etter taxi, men taxien kunne ikke komme før om en drøy halvtime. Da sa sjefen at broren hans som var servitør, kunne kjøre oss ned til campingen. Vi betalte 5 euro for transporten.

Eller så finst det her på campingplassen 2 personer som kan hente og bringe folk til Torrevieja for halv taxipris. Spør i resepsjonen. Vi står her lenger enn 5 dager. Da betaler vi 19 euro (med hund), I mellomsesongen, juni og september måned koster det for to personer uten hund; 25 euro. I høysesongen koster det samme litt over 30 euro.

La Torre Vieja – Det Gamle Tårnet

Torrevieja eller Torrevella har fått navnet sitt etter det gamle vakttårnet som lå ved Middelhavet. Det var flere slike tårn langs kysten som skulle vokte innlandet mot fiender.

Torrevieja ligger i Alicante-provinsen i regionen som heter Cominuitat Valenciana. Her bor det litt over 100 000 innbyggere, men folketallet femdobles om sommeren.

“Hvit av saltet og brun av solen” (Om byvåpenet)

Torrevieja var en liten fiskerlandsby med et vattårn på 1700 tallet. Ikke langt fra byen er det tre store og vakre saltsjøer. En av dem er Salinas de la Mata. Her var det saltproduksjon i gamle dager.

I 1803 flyttet kongen saltproduksjonen til Torrevieja og da begynte byutviklingen. Nå er Torrevieja nest størst i verden på saltproduksjon. Bare Dødehavet er større. Saltet blir eksportert til de andre landene i Europa, til Amerika og til andre deler av verden.  Saltet blir brukt til kjøtt og fisk og til veisalt.

På 1900 – tallet produserte bøndene rundt byen lin, hamp og bomull.

I de senere årene har turisme blitt en viktig næringsvei. Her er et bilde fra den kjempedigre båthavna.

Gjennomsnittstemperaturen her er 18 grader og derfor er det mange folk fra andre nasjoner som har flyttet hit fra kalde vintrer. Det er mest briter, tyskere og skandinaver.

Onsdag drar vi videre sørover – forbi Cartagena.  Det er meldt kaldvær på onsdag og da kan vi likegodt sitte i en god, varm bil.

Tusen takk fok koselige kommentarer både på Fb og direkte på bloggen! Det er kjekt at dere følger med oss!

–Edel

PS! Max har det godt hos oss!

–Edel