Onsdag 6 mars sjekka vi ut fra Camping Ohlão og satte kursen mot Spanskegrensen. Været var grått da vi startet. Vi kjørte gjennom et flatt landskap med mandariner og druer, og vi kunne se erter eller bønner i blomst.  Algarve har mye furutrær og flatt landskap.  Når vi nærmet oss grensen, ble landskapet mer kupert og det ble lenger mellom furuene. Her er porten til Spania.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi var tilbake på De andalusiske slettene og her var våronna i full gang. Det har nettopp regnet og grønnfargen  på bakkene er sterk.

Vi kjørte langs olivenlunder og nypløyde åkrer. Veien A49 var fin og gratis å kjøre på. Det var lettskyet og pent vær.

Vi har passert Sevilla. Nå er vi på A92  som går fra Sevilla forbi Granada og deler seg  ca 5 mil vest for Granada. Da går en del av A92 til Almeria og A92N går i retning Murcia og Cartagena.

Byen El Arahal i horisonten. Jordbruksland på begge sider av veien. 

El Arahal, 4 mil øst for Sevilla.  Sola varmet og etterhvert ble det 19 grader ute. Vinden nappet i bilen, men gode veier gjorde at det likevel var behagelig å kjøre.

 De bygger ny vei i høyden. Olivenlunder så langt øyet kan se.

Byen Archidona i det fjerne. Fjella heter Sierra de Gracia.

 Archidona som ligger 8 mil vest for Granada, er en gammel by med spor etter den romerske og den muslimske perioden.

Lurer på om det er et mandeltre?  Truende skyer i horisonten. Vi kom etterhvert til Granada, der vi hadde funnet en campingplass i byen. (Nordlig bydel)

Plassen heter Camping Sierra Nevada. Den hadde store, fine plasser og det var resturant, supermarked og motell innenfor murene. Adressen er Avda. Juan Pablo II, 23 . 18014-GRANADA. Det kosta 30 euro pr natt der.

 Mange som overnattet her skulle besøke Alhambra.

Alhambra – det røde slottet. Bilde fra google

Bildet er fra Google (løveplassen)

Løveplassen (bilde fra wikipedia)

Jeg ville opp å se byen og slottet og det gikk buss hver halvtime inn til sentrum fra campingplassen. Dessuten var det ikke langt med taxi. Vi hadde tenkt å være på campingplassen to – tre dager, men det regnet og det var utrivelig å være ute. Så vi slo fra oss sightseeingturene i Granada. Det får være til neste gang…..

Torsdag 7 mars dro vi videre mot Fortuna.

En merkelig fjellformasjon midt på bildet. En canyon??

Vi kunne se mange hus som var byggd inn i bakken, men jeg rakk ikke å ta bilder av det.

A92N mot Murcia.

Jorda var mest rød, men avog til kunne den være gul eller sølvhvit. En elv som randt gjennom det røde landskapet, het Rio Tinto.

Kirka i Vélez Rubio, nå nærmer vi oss slutten på A92N. Vi skal snart inn på A7/E15 forbi Murcia.

Mer jordsmonn i flere farger. Det er vel mineralene i jorda som lager farger. 

 Ruvende borg, Castillo de Nogalte, her er det slutt på A92N

Vi kjører gjennom Andalusias hage og når igjen bokbussen på den spanske landsbygda. 

Da vi tok av mot Fortuna nord for Murcia, på veien mot Orihuela kom vi inn i denne furuskogen. Ved hver sving sto det lettkledde damer under furukronene og ventet på napp. (Eller kanskje de bare ventet på bussen?) De damene som holdt til i denne skogen, var mørkhudete.

Så var vi framme ved Camping Fuente. La Fuente ligger 3 km utenfor Fortuna.

Godt parkert. 

36 grader i vannet, Roy er ved venstre kant i bassenget, omtrent midt på bildet. 

Under taket er det to avdelinger med boblebad og tre massasje dusjer eller strålekanoner.

Roy omtrent midt på bildet, rygger seg mot høyre. På venstre bassengkant er det to strålekanoner med vann. De gir skikkelig god massasje. I forgrunnen det tredje boblebadet.

Fortuna er en liten by i regionen Murcia i Spania. Byen er kjent for sine varmekilder. Vannet som kommer fra disse kildene holder 53 grader.( I bassenget her er det redusert til 36 grader) Det har ligget spaanlegg i byen i mange hundre år. Man vet at romerne benyttet disse varmekildene under okkupasjonen av Spania fra Kristi fødsel og til romerikets fall i 476. Spaanleggene er populære blant folk som lider av reumatisme, allergi og andre former for hud- og leddsykdommer.

I skrivende stund er vi kommet til søndag 17 mars. Jeg er litt forkjølt, men det skal ikke hindre meg i å nyte det mineralrike, varme vannet.

Vi koser oss her. Neste gang skal jeg skrive litt mer om livet på plassen, om Baños de Fortuna og hva vi ser og opplever her.

Takk til alle som følger oss på tur og til dere som kommer med kommentarer!

–Edel

Regndammer på “Karl Johan” , mandag 4 mars. I dag regnet det så mye på formiddagen at Max nektet å gå ut.

Vi oppholder oss fremdeles i Ohlão. Meningen er at vi skal dra videre i denne uken. Vi skal tilbake til Spanskekysten.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi har hatt en kjølig værperiode på Algarvekysten. Det har vært oppholdsvær og sol, men vinden har vært kald og vi måtte sitte i le for å nyte sola. Nettene har vært stjerneklare og kalde med temperaturer ned mot 3 – 4 grader. En kaldfront har passert Portugal og Spania. I Spania har det snødd både i Barcelona og Sevilla og naturligvis i innlandet også.

Det er kanskje ikke så rart at det snør ved solkysten og ved Barcelona fordi der er det høye fjell og fjellkjeder. Et av fjellene nordøst for Barcelona er over 1700 m.

Det har jo vært VM så det har gjort at vi har vært mye inne.

Max lurer på om det er middag snart. Men de som serverer ser på VM i Kvinnenes dal. 

Roy kan gjøre mer enn en ting på en gang. Holder på med dataen, ser på VM og drikker kaffi. 

Solan heier på Therese Johaug. Hun er jo nesten sambygding. 

Av og til er Max liten, av og til ser han stor ut. Her håper han at pappa skal klø han litt  i stedet for å glo på TV. Men det er kos alikevel. 

Mens vi har vært her i Ohlão, har jeg oppsøkt en lege for å finne ut hvorfor lillefingeren og ringfingeren på høyre hånd er numme. Hun mente at nervene kom i klem mellom en sene i håndleddet. Jeg fikk en anvisning til et røngteninstitutt i nabobyen Faro. Der fikk jeg festet elektroder til hånden og fingrene, og så sendte de små strømstøt gjennom armen flere steder fra albuen og ned til håndleddet. Skal si det rykket i fingrene for hvert støt! Etter en uke kunne jeg hente resultatet av undersøkelsen, og doktoren fikk bekreftet at hun hadde rett i mistankene sine. Det som kan hjelpe er en operasjon i håndleddene, men den vil jeg ta i Norge.

Jeg har også vært to ganger til dyrlegen med Max.

Første gangen vi var der, var det fordi Max klødde så fælt.

Andre gangen var det fordi han var rød i øynene og tårene randt. Tårene hadde gjort slik at hudfoldene han har mellom øynene og nesen var hårløse og røde. Han fikk en syvdagerskur med øyendråper og salve som skulle smøres i foldene. Øynene skulle dryppes annenhver time. Men Max og jeg sov alle nettene fordi jeg regnet med at dryppingen skulle skje om dagen. Kuren hjalp.

Roy har vært hos tannlege og fått skiftet en fylling som var løs.

Naboen på Karl Johan, Leif,  har kjørt oss både til tannlege og dyrlege.

En lørdag tok jeg bussen inn til byen. Jeg møtte opp i god tid før bussen skulle gå, og kunne se på hva som skjedde rundt meg. Jeg liker å se på folk og bygninger (gravemaskiner kan jeg se på i flere timer; akkurat som bølger på havet, ild på peisen eller bålet og fossefall, alltid er det en forandring, ingenting er likt) Nå så jeg at en huseier holdt på å pynte muren rundt huset sitt. Flisene må passe inn akkurat som i ett puslespill og det var en del tilpasninger som måtte gjøres. Da jeg kom tilbake, var muren ferdig! 

En av gågatene i gamlebyen. Det er mye mosaikkunst i brolegningen. 

Mer gågate, annnenledes broleggningsmønster. 

 Litt smalt, nå er vi snart kommet til strandpromenaden.

Ved kjøtt- og fiskehallene er lørdagsmarkedet. Her er varer av ymse kvalitet. Plastikktinga så nye ut.

Klærne så brukte ut. En måtte rote rundt i kleshaugen for å finne noe brukelig og i rett størrelse.  Det var massevis av sko, men få av dem var av lær eller skinn.

Men frukt og grønnsaker var av beste sort. 

 Markedet var delt i to: Utenfor kjøtthallen var frukt og grønnt, og bortenfor fiskehallen var klær, sko og pynt. Burfugl fantes på begge plassene. 

Strandpromenaden bandt de to avdelingene sammen.

Strandpromenaden med marinaen. 

Cowboy uten revolverere, men med glimt i øyet. 

danx

Disse samlet også inn penger på markedsdagen. Det var fengende rytmer, flott sang og dans, Mannen i forgrunnen med tamburinenene, danset og hoppet kjempehøyt mens han slo på tamburinene mellom knærne! Jeg prøvde å ta et bilde mens han var i lufta, men jeg misslykkes hver gang. 

Jeg sto lenge og så på dem. De så så glade ut og de sang og spillte så nydelig. 

Noen av de som bor her fast, har kjøpt bil i Portugal. Noen leier bil og det har Per og Wenche gjort. De leide bil i tre dager og betalte 70 euro for det. De inviterte oss på tur til markedet ved Almansil.

Det var et veldig stort marked, og markedet var på en parkering/stellplass. For bobiler kostet det 3 euro pr døgn å stå der, men de måtte ut hver tirsdagskveld for å gi plass til markedet. 

b

Her lå klær hultert til bultert, men i de fleste bodene hang det nydelige klær på kleshengere. Vi jaktet på sandaler og vi fant mange, men ingen vart uten reim bak hælen. Roy vil bare stikke føttene inn i sandalene, han orker ikke å bøye seg for å ordne på spenner eller andre former for lukkemekanismer.

3 euro for skjerf + anheng. passer til folk som har mindre barm enn jeg. Til slutt endte jeg opp med tre bluser. 

Avdelingen for smult og kaffi. Her lager de noen donuts steikt i smult og som lukter ubeskrivelig godt. De har også andre søte kaker og deilig kaffi, samt øl eller eistea for dem som bare vil forfriske seg litt.

Sandaljakten fortsetter ……

Vaskeavdelingen på plassen er bedre enn det ser ut her. Ved siden av søppelbøtta er utslagsvasken. Den har både VARMT og kaldt vann. I vaskene ved siden av er det bare kaldt vann. Så – når du skal ta oppvasken, henter du varmtvann i balja di og bærer den til nærmeste oppvaskum. Dermed spares det på varmtvannet.  Å vaske opp heter jo spülen på tysk og det er det mange som gjør, spyler altså. Og da går det mye varmtvann. På andre campingplasser har jeg sett st menn har stått og vasket opp mens varmvannet rant og rant i kummen. Engelskmenn, tyskere, nederlendere og franskmennn tar oppvasken på sevicebygget mens nordmennene bærer kanne på kanne med vann til bilene sine, og bærer gråvannet bort fra bilene sine. De fleste foretrekker å ta oppvasken “hjemme” og dusje i sin egen bil. Og det er godt forståelig med tanke på at man kan få fotsopp eller annen ekkel smitte. Jeg bruker de gamle sandalene mine og dusjer i servicebygget.

En gang jeg var i servicebygget og dusjet, hørte jeg en kraftig kvitring og fuglesang. Og ganske riktig! Da jeg kom ut fra dusjen så jeg en svale som satt på det øverste lysrøret over speilene. Der hadde den sittet før, det kunne jeg se på veggen over speilet. 

 Her er vi på den restauranten som ligger nærmest campingplassen.

Et skap med fisk og et skap med kjøtt og så er det bare å peke……

Disse små skjellene var veldig gode. Det var olivenene også.

På murveggen var det malerier som viste at fiske er og har vært en levevei for folk i Ohão.

5. mars

De fleste norske overvintrerne har dratt. Vi er få igjen Vi drar i morgen.

Takk til dere som følger oss på tur. Takk for gode kommentarer og tilbakemeldinger!

–Edel 

Det jeg visste om Ohlão fra før, var at det var hit mange av de norske grå trekkfuglene dro til for å nyte behagelig temperatur i strenge vintermåneder. Vi hadde hørt at her i Ohlão var temperaturen om vinteren som en normal norsk sommer. Og det stemmer. Vi har hatt mange gode dager med sol  og 20+

Jeg liker meg bedre og bedre på campingplassen. Det er rent og velholdt, selv om noe virker gammelt og slitt. Ved inngangen er det ei vaktbu og etter at en har passert den, er det resepsjon.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De som arbeider i resepsjonen er veldig hjelpsomme og snakker flere språk. 

Så er det butikk og snackbar

Ved første øyekast virker plassen rotete. Det er ikke numrerte plasser så hvidt  vi kunne se, og folk bare leter seg fram til en plass de vil stå, eller plasserer bilen på en midlertidig plass mens de venter på at en bedre plass blir ledig. Noen plasserer ut vannkanner  for å holde ledig plass eller hindre folk å parkere.

Her er litt  av Karl Johan, med slottet i bakgrunnen 

Slottet er visst et museum.  

Her vil de ikke ha noen i mellom. Disse vannkannene har stått slik siden vi kom hit. 

Sperrer med vannkanner og klessnor for sikkerhets skyld. Dette er på Karl Johan, like ved der vi står. 

Her camper de på parkeringsplassen til tennisbanen. Tydelig skiltet med bobiler forbudt. Det kommer folk hit som ikke bor på campingen for å spille tennis. Til høyre ser vi litt av restauranten som er på plassen. Den har god mat. 

Camper på veikanten

Flere som bruker siden av veien til en plass å stå.

Kort vei utenfor campingen er det flere resturanter. Vi gikk til en som vi visste slapp inn hunder. De hadde ikke meny, men et stort kjøleskap med glassdører. I kjøleskapet var det fersk kjøtt og fisk og annen sjømat.Da var det bare å peke og så laga de til maten. Du måtte bare velge mellom grilling og annen måte å tilberede den på. Maten var god og delikat anrettet.  Vi bad om regninga og da kom de og skrev summen på papirduken. Vi spiste og drakk godt for 25 euro. 

I sentrum av Ohlão er det en brei gate med et gåområde i midten. Veiene på hver side har enveiskjøring. I enden av denne gata står en kirke og når vi har kommet til den, er vi i den gamle bydelen.

Roy foran kirken. 

Etter at vi hadde gått forbi kirken, kom vi til Helvete 

Ølet var godt i Helvete. 

Ohlão hører til Algarveregionen i Sør-Portugal. Byen har litt over 42000 innbyggere. Regionshovedstaden Faro ligger bare 8 km unna. Det er også kort vei til flyplassen. Byen har en gammel bydel med spor etter maurerne.

Nede ved havna er det to store, røde bygninger som er mathaller. Her er frukt, grønnsak og kjøtthallen. 

Utsikt mot fiskehallen.

Det er et tårn i hvert hjørne av disse to halllene.Hallene ser helt like ut. Grunnen til at jeg tok dette bildet, var at jeg ville vise pynten i brolegningen og husa til høgre som viser fasader med maurisk preg.

En sigøynerfamilie som skulle inn i hallene for å handle mat. De kom med hest og vogn, og dyret stod helt stille uten å være bundet fast.

På lørdag er det marked i nærheten av mathallene.

Her er det bur på bur med fugler. 

Frukt og grønnsakdelen av markedet, Kjempe ferske grønnsaker.

 Og fristende frukt.

Veldig få digitale vekter, og noen få hadde kalkulator……

Jeg tok ikke bilder av den delen av markedet som hadde klær, sko og vesker og annet ting og tang. Men der var det høy lyd! Alle selgerne ropte ut tilbudene og noen brukte ropert for å bli hørt bedre enn konkurrentene.

Arven fra maurerne.  Vi var på jakt etter sandaler, men her er det vinter, og da er det støvletter som teller. Folk går vinterkledd i 20+ 

Flere mauriske fasader. Bildet er tatt fra Helvete og bak Helvete er det smale gågater og alskens butikker.

Bålkos utenfor bobilen. 

Felles bålkos hver torsdag.Vi var ca 20 rundt bålet eller bin laden. 

Varmt og godt i sola. Syklene er elektriske og de bruker vi når vi skal til de store supermarkedene. 

Noen kjører tandem til butikken.. 

En dag hadde vi felles ertersuppe. Kjell Ivar hadde laget den, og den var kjempegod!!

Middagsbordet ved Karl Johan. 

Velbekomne, alle 37! 

Markblomster i februar. 

Sigøynere på veien mellom Faro og Ohlão. Det er mange slike med hest og kjerre i området. 

Sist lørdag gikk vi til en av restaurantene i nærheten og bestilte “Steak on stone”. Steinene var glovarme og kjøttet freste da de kom med det. Vi måtte snu det sjøl når vi mente det hadde stekt nok. Som tilbehør fikk vi steikte potetterninger med bacon, kokt grønnsaksblanding og råkost som bestod av lange, tynne strimler av nepe, kålrot og rødbeter og raspa gulrøtter, salat og mais. 

Det var tre skåler med forskjellig kryddersmør: med grønn pepper, med hvitløk og med kaffi(!) 

Vi ble utstyrt med plastsmekker for å beskytte klærne mot spruting

Den møreste biffen vi har smakt.

Lørdagen før var vi 14 normenn i denne resturanten, sist lørdag var vi alene.

 Nyplukkede markblomster.

Dette treet har mistet bladene. De ser ut som lønneblader, men frøa sitter inne i noen kuler….

Her er det to av disse frøballene.

Noen bor enkelt. Han som bor her, bruker tiden på å samle ved til bålspannet (i forgrunnen) og med å være på nett og mobil. 

Fastliggerne har det fint rundt vognenene sine. Den som er lengst til høyre har parkettgolv i forteltet sitt.

Spanske margeritter utenfor biblioteket

Engelskmennene er glad i blomster.

Den engelske kolonien.

Ohlão ligger ved lagunen Ria Formosa. Lagunen(e) er grunn og varm og er en yngleplass for fisk og annen sjømat. Hit kommer mange slags fugler for å spise skjell og småfisk. På grunn av det rike fiskelivet utafor og inni lagunen, er Ohlão den største fiskehavna i Algarve. Lagunen dekker en 60 km lang strekning på Algarvekysten, og er dannet av 5 barriere øyer som ligger parallelt med havet og beskytter grunne , varme brakkvann med utrolige mengder dyre- og planteliv. Mange små og store elver munner ut i disse lagunene. I kommunen Ohlão er øya Armona inkludert i barriereøyene.

I 1987 ble Ria Formosa naturpark. Naturparkens formål er å beskytte og bevare dette våtområdet og våtområdets flora og fauna. Spesielt er dette området viktig for trekkfuglene. Ria Formosa Naturpark strekker seg inn i flere kystkommuner med barriereøyer, sand og mudderbanker, sanddyner, saltmyrer, ferskvannsdammer, brakkvannsvassdrag og skog og jorbruksområder.

Dette var en rapport fra Ohlão, håper dere likte den. Takk til dere som følger oss og kommer med hyggelige tilbakemeldinger, korreksjoner og ros og ris!

–Edel

Vi dro fra El Puerto de Santa Maria tirsdag 29 januar. Andalusia er jo kjent for tyrefekting og flamenco, og da passet disse figurene bra. Her er vi på motorveien ut fra byen. Vi kjørte bare noen få mil på denne veien før vi ble dirigert inn på vei IV som går fra Jerez de la Frontera og til Sevilla. Sevilla er hovdstaden i Andalucia. 

Nå er vi endelig på De andalusiske sletter. Vi kjørte gjennom jordbruksland, med store åkrer(potet?) og grasproduksjon. Noen ganger for vi forbi svære olivenlunder og mange av dem var forholdsvis unge. 

Her er vi i El Cuervo, Appelsinalleer langs gatene. Vi har kjørt et par mil nordover fra Jerez de la Frontera. 

 Sevilla

 Utkanten av Sevilla. Nå er vi inne på motorveien mellom Sevilla og Huelva. Huelva ligger på grensen til Portugal. Motorveien går rett vestover og heter A49 og E1.

Drivhus med jordbær. Jordbæra har såvidt begynt å modne. 

Ei fin bro og  en ung olivenlund.

 Oliventre

Når vi nærmet oss grensen til Portugal, ble det mer bakkete  Langs veikanten hadde gyvelen begynt å blomstre. Etterhvert kom vi til lave åser med furutre.

Når en kommer til grensen til Portugal står det skilt med Foreigners. Dersom en ikke er portugiser, må en følge disse skiltene. Da kommer en til bommer. Ved bommen er det søyler som en putter kredittkortet inn i.  Dersom en kjører på motorveier i Portugal, blir man debitert når man kjører ut fra veien igjen. Bilskiltet blir scannet og bildet av bilskiltene blir linket til kredittkortet.

 Veiene i Portugal er ikke gode å kjøre på. Her når vi igjen et underlig følge. En hestevogn og en kjerre og flere eseler og muldyr. Jeg trodde det var sigøynere, men det kan være fattige bønder. Jeg har sett flere hestekjerrer i Olhao.

Her er vi kommet oss på plass på Karl Johan på Ohlao Camping. Bildet er tatt i dag 5. februar. Jeg og Max har nettopp vært hos dyrlegen fordi Max klødde så fælt.  Dyrlegen mente jeg hadde brukt medisin mot mark, lus og anna utøy feil. Jeg hadde smurt stoffet inn i huden på han når han var nyvasket. En bør vente to dager etter bading før en smører på slik medisin for medisinen skal spre seg gjennom hudfettet til alle deler av hunden. En av Leifene på plassen kjørte oss til dyrlegen. Det er en spesiell dyrlege som nordmenn bruker til hundene sine her. Og det er mange hunder blant nordmennene, og folk sier at det må være kjedelig for oss som har bare en.

Vi kom hit på tirsdag 29 januar. Da kjørte vi gjennom Karl Johan for å lete etter en plass å stå, var det et langbord ved veikanten. Det var 47 stykker som feiret bursdag. Vi vekslet noen ord med dem og de sa at vi hadde stor bil og at det var litt vanskelig med plass akkurat nå. Vi fant til slutt  er solrik plass på andre enden av campingen.

Dagen etter kom en mann som gikk tur med tre tibber. Max fikk hilse på damene. Og det var fine damer! De hadde nettopp vært i Porto på hundeutstilling og vunnet premier. Dette var Europa- og verdenschampioner. Han fortalte at det snart kom til å bli en ledig plass nærmere Karl Johan. Han viste meg plassen og mens vi ruslet avsted, fortalte jeg at jeg burde komme meg til doktor på grunn av smerter i hånden. Kjell Ivar sa at han kunne kjøre meg til legen som nordmennene brukte. Jeg måtte bare si fra når jeg ville kjøre slik at vi kunne avtale tid.  Vi kjørte samme dag, og han presenterte meg for legen og ventet til jeg var ferdig. Jeg kunne jo tatt taxi hjem. Men han kjørte meg til et åpent apotek slik at jeg fikk kjøpt medisin. Snakk om kjekk og vennlig mann!

Dette er Karl Johan. Bilene her er norske. 

En av sideveiene til Karl Johan. (Else, bak de to parabolene står Arne) 

Det er en resturant inne på plassen, og maten skal være god. 

Inne på plassen er det et supermarked med forholdsvis bra utvalg av mat og grønnsaker. Til venstre for supermarkedet er det en liten snackbar og mange liker å sitte utenfor der selv om det er få bord der.

På veien fra legen, fortalte Kjell Ivar meg at de norske skulle på øytur på fredag. Derfor tok jeg Max med meg opp til Karl Johann på torsdags morgenen og forhørte meg om vi kunne være med. Og det gikk i orden, vi skulle møte opp ved kaien før kl 11 fredags formiddag.

Men jeg og Roy ante jo ikke hvor kaien var, så vi gikk opp til Karl Johan om ettermiddagen og spurte hvordan vi skulle komme oss dit. Roy og Max kunne få sitte på med Berit og Leif, og jeg skulle sykle sammen med Arne og kona.

 Tobeinte og firbeinte på vei til ferga. For oss to kostet det 7,20 euro tur retur og ferga tok en drøy halvtime ut til øya.

Hunden framme til venstre tilhører en svenske og hunden elsket å vasse langs stranda.

Det ble ganske fullt på ferja. 

Det er fjære sjø, og vi kjørte langs en sandbanke.  Oppe på banken var det mange vadefugler som koste seg med skjell, og mange menn som grov etter skjell som de leverte til restaurantene. På flo sjø er disse sandbankene under vann. 

Jeg tror at øya vi var på heter Ilha de Cultara. Her er vi ved et vannhull like ved fergestedet. 

 Vi var 25 tobeinte på tur.

Det er en naturpark og treveier lager mindre slitasje på vegetasjonen. 

En kjempelang strand. Det var deilig å gå barbeint i sanden. 

Hunden til svensken som var med på turen, elsket å vasse i bølgene, Max liker ikke å vasse. 

En pust i bakken

Vi skal være ved fyret litt før klokka 14. Turen fra kaia til fyret tok ca 2 timer. Men vi gikk ikke fort, vi ruslet. Hunden til svensken bader ennå.

På vei mot resturanten der vi skulle spise lunsj.

Vi kunne velge mellom omelett og grilltallerken og mellom øl, vin eller vann.  

Og hvordan kom vi oss opp på Karl Johan. Jo, de som vi ble kjent med på turen, så etter ledige plasser, og på søndag kunne vi installere oss her. De hadde satt fram stoler der vi skulle stå og hjelpte til med å dirigere oss på plass. Det var langt til strømboksen, men en kom med en ekstra ledning til oss. 

Når det er nesten 30 grader i solveggen, er det godt å lage mat ute. 

Rungt omkring på plassen er det  små servicebygg. Det er 3 dusjer og 3 doer og 3 vasker for damer og likt for mennene. Det er plasser for oppvask og klesvask, men vaskemaskin er det bare tredjehvert hus som har, men der er det 3 vaskemaskiner. Så tretallet….Utenfor sevicebygget er det dotømming. Det er den klossen med en trekant på som er til venstre på bildet. Den trekanten til høyre er til drikkevann. Mellom servicebyggene er det flere slike små stasjoner med drikkevann og dotømming. og vi står ved siden av et slikt. Ja, ja… 

Et bed med spanske margetitter.

Det er gratis internett på plassen, men alt som er gratis virker sjelden godt. Jeg har kjøpt meg en Vodafon pen med mobilt breiband. Selve sticken kostet 26 euro og så fikk jeg ladet den med 20 timers nettbruk for 20 euro. Da sticken  skulle konfigureres å gjøres klar til bruk, skjedde det noe som gjorde at jeg ikke fikk til å logge meg på. Men heldigvis er det mange hjelpsomme datakyndige folk her på plassen, og jeg fikk god hjelp.

Vi har hørt mye om klikker og nordmenn som er seg selv nok her, men vi har ikke opplevd noe slikt. I dag mens Roy sov middag og jeg var i servicebygget og tok oppvasken, greidde Max å stikke av. Da jeg kom tilbake, var Maxen innhentet og satt i band  igjen.

Vi koser oss, det blir varmere og varmere, og vi lengter ikke hjem når vi ser værmeldingene. (Selv om det ser ut som om dere har fint vintervær)

Vi blir her til neven min blir utredet. Dersom det er snakk om operasjon i håndleddet, venter jeg med det til vi kommer hjem.

Takk til dere som følger oss, takk for kjekke og koselige tilbakemeldinger!

–Edel

PS:Det er mye billigere i Porugal enn i Spania, spesielt er maten billig her.  Vi kjøpte klippfisk på supermarkedet her for 6 euro kiloen, og det var norsk klippfisk av beste kvalitet, store tykke stykker. I Norge ville tilsvarende fisk koste over 160 kr kiloet. Det er også billigt å spise ute på resturant. D.S.

22 januar dro vi fra Gibraltar til byen El puerto de Santa Maria. Campingplassen vi hadde plukket oss ut, heter Camping – playa Las Dunas. Jeg vil fortelle om plassen og byen til dem som er interessert i å vite om fine campingplasser i Spania.

Andalucia er den sørligste av de 17 spanske regionene og hovedstaden er Sevilla. Det var Maurerne som kalte landet for Al Andalus som betyr vandalenes land. Det ligger både ved Middelhavet og Atlanterhavet. Tyrefekting og Flamencodans kommer fra Andalucia. Folk fra Andalucia blir sett på som de mest livlige, mest snakkesalige og glade menneskene i Spania.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når jeg hører navnet Andalucia, tenker jeg på Kjell Aukrust. Han hadde en figur som het Edmund Bakken. Sammen med den litt lite sympatiske radiomannen Syversen dro Edmund på tur til De andalusiske sletter. Edmund hadde en Harley – Davidson med sidevogn. Men det var Syversen som kjørte sykkel, og det var Edmund som måtte sitte i sidevognen. 

Rundkjøring

Inngangen. . Her skulle vi ikke parkere før bommen, men etter. Så var det inn med pass og Acsikort for å bli registrert. En mann på sykkel viste vei til ledige plasser.

I tillegg til at det er en campingplass er det og et hotellkompleks med bungalover og et stort utendørs svømmebasseng. Men campingplassen og hotellet har bare felles inngang. Ellers så er de så adskilt at det tok meg nesten en uke før jeg fant ut at det var hotell der. 

Det var ingen supermarked inne på plassen, men en bar og restaurant rett ved inngangen. 

Det hadde regnet, og mange av tomtene på overvintringsplassene var gjørmete så vi valgte å stå litt utenfor. God plass. Men i dag, en uke senere, er det litt trangere.

Det har altså kommet flere biler og alle bilene har en hund. Max bryr seg ikke, men dersom det går en “fremmed” hund forbi, setter de i gang og skjeller både Max og naboene. Det hopper også små harer forbi, og hundene sier ifra. 

Buskene i forgrunnen er en slags gyvel med små hvite blomster.

Det er store lyse tomter på overvintringsplassene 

Nedre teltområde. Det er fullt av små gule blomster med kløveraktige blad. Bakom denne “skogen” ligger hotellet

Øvre teltområde. Det er fine teltplasser under furuene. Det er søyler med strømuttak og vannposter. Det er ikke langt mellom søppeboksene. Dersom du vil sortere avfallet, må du bære det til utgangen. Der er det miljøstasjon for plast, glass, metall og papir. 

På andre siden av vegen ligger strandpromenaden med sykkelsti. Den går fra byen/havna og til en marina litt lengre ut. Her var det naturligvis en strandbar bare noen hundre meter fra campingplassen. Det var også en lekeplass. Det var benker langs strandpromenaden. Folk satt og solte seg eller leste og fra høytalere strømmet det ut panfløytemusikk. Utsikt mot havna i El Puerto.

Bak meg fortsetter strandpromenaden til marinaen. Der var det opplagsplasser for små seilbåter, det var slipp og klubbhus og det var fortøyningsplasser til små og mellomstore seilbåter.

På veien bort dit, gikk vi forbi en kaffibar. Den lå i et parkområde. Det var levende musikk visesang og jazz om kvelden, og om dagen satt folk ute under skyggefulle trær og drakk kaffi, samtalte eller leste avis.

Blomstringen har tatt seg opp. Det hvite servicebygget er sesongstengt. Bak det servicebygget er det en park og der bor fastliggerne, mest spanjoler.

Nellik langs veien som fører til herreavdelingen. 

På hjørnet av herreavdelingen er oppvaskrommet. Og det er for det meste herrene som tar oppvasken, mens damene tar klesvasken. Mange av mennene vasker både klær og kopper. 

Dameavdelingen. Åpningen til venstre er til vaskekummene. Men det er vaskeri her også. Det er bare å gå med nettet med skittentøy til vaskeridama. Gjestene får ikke bruke vaskemaskinene selv.  Det er to utedusjer. Rett frem er WC og dusj.

Delikate rom som vi kan ta morgenstellet i. Men dersom det ikke er strøm, kommer det heller ikke vann. Man pusher på de elektriske bryterne og så kommer det en slufs med vann.

Blomstring.

Mandag 28 tok vi oss en tur inn til byen. Første stopp var kafeen under appelsintrærne.

 Tyrefektingsarenaen i El Puerto de Santa Maria er en av Spanias vakreste. Den ble bygget i 1880 og rommer 12 000 plasser. I 1880 hadde El Puerto 12000 innbyggereog hver innbygger skulle ha sin plass. Ved siden av tyrefektingsarenaen er festningen en av turistatraksjonene. Blant kjente folk som har bodd på festningen er Kristoffer Columbus.

Jomfru Marias havn eller Puerto som folk her sier, ligger ved elven Guadalete. Byen har 85 000 innbyggere og ligger 10 km nordøst for Cadiz. Det går ferge og hurtigbåt mellom byene.

Columbus tok utgangspunkt i Puerto da han skulle ut på sin andre sjøreise. I byen bodde det mange rike handelsmenn som var interessert i å støtte Columbus for senere å tjene penger på handel med eksotiske varer. Den en av båtene han disponerte Niña, var her ifra. Det er en kopi avden båten som går med turister som skal ha base  her, men  jeg kunne ikke se den.

Menyen var på spansk og der var det noen retter som var spesielt anbefalt og det ene var Pincho de la casa. Vi fikk vite at det var grillet kjøtt på spyd, og det var det jammen meg også. Saftig god svinefilet,løk og paprika. Nam!

Før vi kom ned på strandpromenaden igjen, passerte vi den stor bodegaen som heter Osborne.  Byen er jo kjent for sin gode sherry og sersom dethadde vært åpent på Osborne, kunne vi gått inn og fått en omvisning og historien om sherry og vinlaging og sett vintønner på 500 liter…

Her er vi på strandpromenaden og det gule er foskjellige treningsapparater. Det vat apparater for alle muskelgrupper.

Hurtigbåter på den ene siden av elva og fiskebåter på den andre. Puerto er kjent for sin gode sjømat.

På kaien stod et merkelig hus.

 Det var bolig og matestasjon for hunder.

Stranda, det var en del grafitti på murflatene på strandpromenaden. Dessverre, for det var ikke kunst, bare rabbel.

Langt bak: Cadiz

Vi ruslet hjem fra bytur.

Tirsdag sjekker vi ut og drar til Portugal.

Takk til dere som leser bloggen, og en spesiell takk til de som kommer med koselige kommentarer!

–Edel

Vi overnatta ei natt på Camping Cabopino ved Marbella. Vi likte oss ikke der, for de få ledige tomtene der var trange og skeive Det var også veldig mange høye trær der, slik at vi ikke fikk inn TV.  Selv om det var oppvarma innendørs basseng, og mange aktiviteter vi kunne være med på, bestemte vi oss for å dra til Gibraltar. Vi prøvde å finne en campingplass i nærheten eller aller helst en stellplass,men fant ingen i bøkene våre. Ole Christian og Marit hadde sagt at de hadde stått utenfor Gibraltar, men bordatlaset hadde ingen plass der. Vi bestemte oss å dra til  La Linea de la Concepcion som er den Spanske grensebyen til Gibraltar, og prøve å finne en plass der. Jeg tok Max med på en luftetur før vi forlot campingplassen. Da kom jeg i kontakt med noen dansker og de sa at jo; det var en stellplass i La Linea. Når vi kom til byen, skulle vi følge merkingen til Gibraltar. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi hadde etterhvert blitt veldig lei av måten GPS-en ledet oss på. Hun kunne foreksempel be oss om å ta en avkjøring fra motorveien. Når vi hadde tatt avkjørselen, ledet hun oss inn i første rundkjøring og så ut på den samme motorveien igjen!  Dette er ikke noe enkelttilfelle, men et mønster.Jeg følger jo alltid med på kartet, men ikke alle avkjøringsnummerene står i det. Nå visste jeg at vi skulle kjøre A7 hele veien. Når hun begynte å kommandere oss ut av motorveien så lydde vi ikke. Da ble hun helt vill og ba oss om å snu, eller ta neste avkjørsel. Etter en stund med masing, ga hun seg og det var som oftest ved neste påkjørsel til motorveien.

The Rock i sikte!

Vi slo av GPS-en da vi kom fram til La Linea. Rett før vi kom til grensa til Gibraltar, kom vi inn i ei politisperring. 4- 5 politibiler laga ei knipetang og vi var litt breie. En av politiene ville rygge bilen litt, men vi var jo vant med å snike oss gjennom trange passasjer så det gikk bra. Roy spurte dem om parkeringsplassen for bobiler, og de sa hvilken avkjørsel vi skulle ta i neste rundkjøring. Da vi kom til grenseovergangen til Gibraltar, så vi bort til stellplassen. Det stod ca 50 biler der,men der er plass til mange ganger fler bobiler. Det er ikke strøm eller vann der, men det er tømmemuligheter.

Plassen heter Plaza Andres Rubio

Og koordinatene er: 36*09’16” N, 005*20’32” W

Etter at vi hadde parkert, satte vi Max igjen i bilen og ruslet inn i Gibraltar. Det var ikke noe særlig godt vær, det var kaldt og vind. Jeg fikk følelsen av å være ute i en vestlandsvinter. Vi måtte vise passet på spanskesida og på Gibraltar sida. Gibraltar er ikke med i schengen, og derfor er kontrollen streng. 

Etter at vi hadde passert alle kontrollene, oppdaga vil at vi gikk tvers over rullebanen på flyplassen i Gibraltar. Veien til Gibraltar by har to felt inn og to felt ut. Over rullebanen var det i tillegg gang og sykkelsti på begge sider. Gibraltar er jo engelsk, men de kjører på høyre side.

Vel inne i byen. Rundkjøringa viser kompassretningen, vi er på vei sørover. Kanskje det er et solur på toppen av rundkjøringa?

Ellers så vi erke engelske røde telefonkiosker som fremdeles var i bruk og politiet hadde Bobbyhatter.

En apekatt på raid i uterestauranten. Eieren har en boks med fluespray som han jager vekk apekattene med. De liker ikke lukta av sprayen, og rømmer så snart de ser han kommer med boksen. Her fant vi ut at det vat dyrt å spise og drikke i Gibraltar. Kafeer og restauranter tar helst imot gibraltiske eller engelske pund. De tar imot euro, men gir en dårlig kurs. To øl som kostet 7 pund kom på 9 euro. 

Av og til kommer apefamiliene ned i byen for å finne seg mat. Noen kafeeiere mater apene i bakgården sin slik som her.Apene brydde seg ikke om de tørre loffskivene på gårdsplassen. Dette er veldig populært blant rottene……

Det er strengt forbudt å mate apene. En kan risikere bot på 500 pund dersom en blir tatt i å gjøre det.

Vi fant etterhvert veien inn til gammelbyen. Men det var søndag og det var bare pubber og restauranter som var åpne i tillegg til tobakk og spritsjappene. Her var det gågater med trange sidesmug. Inne i et av disse smugene fant vi denne baren som er den eldste gjenværende i Gibraltar.

Her går det på luv og darlin….

Vakre blomster 

Jeg ligner ikke grisen…

På stellplassen ruslet denne kjekkingen rundt. Det er greit å ha med seg en liten hund i bobilen, men en stor gris…..Helt utrolig! 

Mandag 21 bestemte vi oss for å ta turen opp på klippen. Det er tre måter å komme seg opp på: å gå, ta kabelbanen eller turist-taxi. Vi valgte det siste for kabelbanen var ikke igang den dagen, og vi hadde liten lyst å gå. Kabelbanen koster 25 euro pr person og taxituren med guiding kostet 35 euro. Det var verdt prisen. Turen skulle ta en time og førti minutt ca. Taxien skulle stoppe på forskjellige utsiktspunkt, med i prisen var det billetter til dryppsteinsgrotten og til en av de utallige tunnellene – The great sige tunel. Sjåføren var en utmerket guide og fortalte både om Gibraltars historie og om byen og folket som bor der.

Det bor rundtomkring 30 000 mennesker i Gibraltar. Det er mange ulike folkeslag, men ingen bor i kolonier. De bor i blandet nabolag. Mesteparten er katolikker og derfor er det flest katolske kirker her. Det finnest en angelikansk kirke, en moské og en synagoge. Alle trossamfunn lever i fred og fordragelighet her.

Spansk og engelsk er likestilt her og når ungene er 6-7 år, snakker de begge språkene flytende. De lærer å lese og skrive på begge språkende. I ungdomsskole alder lærer de et tredje språk – de fleste tar fransk. Når de er ferdig med ungdomsskolen, drar ungdommene til UK for å få ta videre utdannelse.

Her er vi på det første utkikkstedet. Utsikten er mot vest og  Spania. Det er Atlanterhavet og byen er Algeciras.  Båtene venter på å få bunkre drivstoff. Det er fordi Gibraltar har Europas billigste olje. 

Utsikten mot Afrika i sør. Ceuta heter det på den andre siden. Det hører til Spania. 

Her står Roy på det merket som heter Herkules søyler.  Calpe er det fønisike navnet på Gibraltar. Det betyr søyle.  Herkulessøylene er navnet på høydene på begge sidene av Gibraltarstredet og inngangen til Middelhavet. Søylen i nord er altså fjellet i Gibraltar. I følge gresk mytologi måtte Herkules utføre 12 dåder. Herkules hadde et oppdrag som gikk ut på å dra til et sted langt vest. Middelhavet sluttet ved et stort fjell som het Atlas (som samtidig var konge over Mauretania). I stedet for å klatre over fjellet, slo Herkules seg igjennom det. Dermed åpnet han en passasje mellom Middelhavet og Atlanterhavet. Søylene hadde advarselen:”Non plus ultra” -” Ingenting bortenfor” (Selv om Platon mente at bortenfor lå Atlantis)

St Michaels grotte. Det er en dryppsteinsgrotte, med et vannbasseng inni. Det er et stort grotterom inni som blir brukt til konsertlokale. Dryppstein blir dannet av kalsiumkarbonat som har blitt utfelt av vann som siver gjennom sprekker i taket i fjellgrottene. Dryppsteinene som henger ned fra taket som istapper heter stalaktitter. De som bygger seg opp fra bunnen heter stalagmitter. 

 Ved neste utkikkspunkt var det en av tre matestasjoner for berberapene. Gibraltar by mater apene fordi de kan ikke finne nok mat på klippen. Det er mellom 200 og 300 aper og de er delt opp i litt over 20 familier med hver sin leder. Alle apene blir registrert med fødselssertifikat og navn. Apene holder seg til gruppa si, og de blander seg ikke med andre grupper. Denne her ser ut som han har kontroll.

Det siest at når apekattene er borte går kolonien under.

Med ryggen til Afrika 

Med ryggen til Spania.

Utsikt vestover mot Algeciras

Inne i en av de mange tunnellene. Gibraltar har stått imot mange fientlige angrep på grunn av tunnellene. Denne kanonen er fra “The great Siege”  i 1779 til 1783

The great Siege er navnet  på den spansk/franske beleiringen av Gibraltar.

Litt historie: I år 711 etablerte den arabiske Tarik Ben Zayed en festning kalt GibelTarik, derav navnet Gibraltar. Nå ble store deler av Spania styrt av maurerne.

På 13hundre tallet vekslet det mellom maurisk og spansk styre på Gibraltar. Men i 1462 ble Gibraltar spansk.

Etter et slag i 1704, kom Gibraltar under britisk herredømme. Som en del av en fredavtale, Utrecht traktaten, ble Gibraltar til et britisk oversjøisk område og i 1830 ble det britisk kronkoloni.

Spania prøvde mange ganger å gjenvinne kontrollen over Gibraltar. Gibraltar ble marinebase for Den Kongelige Britiske Marine og var avgjørende for utfallet for slaget ved Trafagar i 1805 (napleonskrigene), der den britiske sjøhelten Lord Nelson falt. Men den spansk- franske flåten ble fullstendig tilintetgjort.

I andre verdenkrig prøvde tyskerne å ta klippen, men Spania hadde motvilje mot tyske soldater på spansk jord og Fraco nektet tyskerne å bruke grensen til Gibraltar.

Folkene i Gibraltar ble evakuert inn i tunnellene i fjellet, og det ble laget en flyplass over en veddeløpsbane.  Tyskene måtte slå fra seg tanken om å erobre Gibraltar.

I 1967 var det folkeavstemming om Gibraltar skulle fortsette å være britisk eller om de skulle gå over til Spania. 12 138 stemte for at de fortatt skulle være britisk og 44 mot.

Da ble Fraco forbannet og stengte grensen. For å få forsyninger og kontakt med omverdenen, måtte folk i Gibraltar bruke båt eller fly. Grensen var stengt i 15 år og ble ikke åpnet før i 1983. 

Utsikt gjennom et av luftehullene i tunnellen. Her ser vi den spanske grensebyen La Linea de la Concepción. I forgrunnen ser litt av Gibraltar by, rullebanen og det nye flyplassbygget. Bak og til høyre for flyplassbygget foran det gule feltet ser du stellplassen. 

Her er jeg i gågata. Roy var jo så passelig forbanna på GPS-dama si, så vi gikk inn på en elektronikkbutikk og kjøpte en TomTom XXL Classic Edition  Han betalte 122 pund for den. Nå er det en mann som viser veg…. 

Det vat mange store dammer på plassen. Fuglene likte  det og myggen klekte og sverma inn i bobilen

22 januar dro vi videre til El Puerto de Santa Maria. Det er en kjekk plass og her vil vi stå en uke før vi drar videre mot Portugal.. Det har vært  en periode med ustabilt vær, men over helga ser det ut til å bedre seg.

Dette er en fin campingplass med en nyyydelig sandstrand. Skal komme tilbake til det senere for de av dere som er interessert i campingplasser i Spania.

Vi koser oss veldig på tur, og selv om vi bor tett, har det ikke vært gnisninger eller krangling.  Vi har faktisk kommet nærmere hverandre:)

Takk til alle som følger oss. Takk for gode og kjekke kommentarer!

 –Edel

Tirsdag 15 januar, var siste dagen i Torrevieja. Etter at Inge var ferdig med arbeidet, kom han opp til oss på Florantilles og hentet oss med bilen sin. Vi skulle ha avskjedsmiddag. Vi havnet på en asiatisk restaurant og bestilte meny for tre. OG DET VAR SÅ MYE MAT!!  Vi fikk kylling i karri, reker i sursøt saus og biffstrimler i en grønsaksaus(en slags gryte) og stekt ris. I tillegg fikk vi en halv flaske vin hver. Det kom på 30 euro totalt. Deilig! Vi avsluttet med den søteste og sterkeste Irish Coffe jeg har smakt. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Onsdag 16 januar dro vi videre. Her er Cartagena.

For første gang på turen valgte vi bomvei. Dette er tatt sør for Cartagena. Ikke mye trafikk. 

Vi er kommet ut av motorveien igjen. Bildet er tatt på høyden over Tallante. Her er det vekslende åkerbruk. Det er og  masse fruktrær i området og oliventre naturligvis. 

Våren er kommet med fruktrær i bomstring. Lanskapet er kupert og det ser ut til at frukt er en stor inntektskilde. Det er mange fjellerekker parallelt med kysten. 

Puerto de Mazarron, en vakker by med flotte sanstrender.

Puerto de Mazarron. Legg merke til den gule/oransje sanden som er i gang og sykkelstien.

Det er utrolig mange fine rundkjøringer i Spania. De fleste er utsmykket med skulpturer. Noen har jordbrukstema: ploger og andre landbruksredskap. En rundkjøring hadde et anker, en propell og en kanon. Flere rundkjøringer har fiskebåter slik som denne.Noen har store krukker eller amforaer. 

De gule sandstensklippene satte farge på hele naturen Det var som å kjøre i en guloransje verden.

De blå fjella er Sierra la Moreras. Det hvite er plastdrivhus. Vi er kommet til “tomatland” 

Tårnet i Aquilas. Nå kom vi ned til kysten igjen og det er 16 grader og delvis skyet.

Nå er vi kommet til Andalucia. Vi så ikke mye til “De andaluciske sletter, men vi så “De andaluciske flell.” Mange  av dem var gule. Åkrene var grønne av spinat eller salat. Vi kjørte inn i landet igjen, mot Cuevas del Almanzora. Landskapet var bakkete med små åser. 

Vi stoppet på en vakker rasteplass. Landsbyen heter Los Lobos. De gule feltene er små runde steiner fra elv eller strand. Det grå er en slags pukk og det hvite er knust marmor. Oppe på et lite podie, strår en gammel veivals. Vi er vel fremdeles på A7.  Nå begynte det å blåse. Vinden tok godt tak i bilen og jeg begynte å jamre om at Roy måtte sette ned farten. Vi kjørte i et slettelandskap, omranset av fjellrekker: Sierra Cabrera i sør, Sierra de las Estancias i nord og Sierra de los Filabres i vest. Vi for ut på vei 340 mot Sorbas som ligger litt inn i landet. Det er en vakker vei, men etterhvert ble den litt nifs..

Det gikk en klipperygg ut fa fjellndskapet og opp på klippen lå Sorbas. Veien gikk rundt denne klippetungen. Og husa klamret seg oppå. Det er stup rett ned, høyere enn det ser ut. Og enda verre er det på framsiden. Jeg var desverre for sein med fotoapparatet.

Men det ligger bider på nettet. I byen er det et museum for dem som er interessert i geologi.

Fjellet er fullt av vindmøller, men de synest dårlig på bildet. 

Byen heter Lucainena de las Torres. Vi møtte mange soldater som antagelig hadde vært på utmarsj. (ikke bilde)

Og så bar det oppover! Legg merke til at det ikke er autovern. Det er brattere enn det ser ut. Etterhvert hadde jeg nok med å holdemeg fast i stolen. Veien var smal, uten midtstripe. Det var en dyp grøft inn mot fjellsidene. Det er da jeg sier: “jeg er jammen glad for at vi ikke kjører her når det er vinter!!”  Roy tiita på meg et par ganger og så spurte han: “Å? I hva årstid plasserer du janurar da?” 

Oppe i flellet lå det en energipark med solfangere og på fjelltoppene vart det vindmøller.

Brattare ned enn det ser ut på venstresida, djup grøft på høyresida. Og rundt en sving kom en på full fart på innern. Bare centimetre skilte oss fr front kollisjon. 

Endelig autovern! Ned i dalen ser vi Nijar. Det hvite er drivhus med tomatplanter. Legg merke til røyken! Jeg vet ikke hva de brente, men detvar mange bål. 

Fjella heter Sierra de Cabo de Gata  og ute ved havet ligger naturparken Cabo de Gata – Nijar

No er vi nesten nede ved campingplassen som heter Los Escullos i San Jose. Den ligger i Geoparken Parque Natural Cabo de Gata-Nijar.

Plassen er en Acsi -plass og det koster 16 euro natta. Det var fri WIFI der, men den virka ikke mens vi var der.

 Det er store parceller på plassen.

På campingplassen var det mange forskjellige fugler. Det var vakker sang både om morgenen og kvelden. Jeg kunne høre både stær og nattergal og mange sangfugler jeg ikke hadde hørt før. Det var også vanlige fugler som spurv, linerler og duer.I tileggvar det utrolig mange katter og hunder der. Max ble stresset, det var jo nesten ikke dyr på Floantilles og nå fikk han mye å passe på igjen. 

En kilometer fra plassen ligger et lite tettsted ved sjøen. Det heter også Los Escullos. Det er ikke butikk der, men det er et hotell. Vi gikk på en sti gjennom naturparken til stranda og stoppet ved hotellet og tok oss en øl og en porsjon calamaris. 

Nedenfor hotellet. Lavastein

Et fort, vet ikke navnet på det. Legg merke til steinklippene i forgrunnen!  Hva slags bergart(er)?

På oversida av hotellet stod sjørøveren. Piratruta går fra Los Escullos til Las Negras noen få kilometer lenger nord på kysten.

Fjella i bakgrunnen er to vulkaner. Ikke rart at de har bestemt at stedet skal være en geopark.

Fortet

 Vi dro fra Los Escullos 19 januar og satte kursen mot Marbella. Vi skulle til Caming Cabopino som ligger øst for Marbella. Vi kjørte først mot Nijar. Nå var vi inne i tomatlandet igjen. Det var regnbyger og 15 grader. Vi kjørte motorvei og det var regn og sidevind som rusket i bilen.  Terrenget var kupert. Ved landsbyene var det enorme områder med drivhus. Alle drihusene var av plast

Den hvite byen heter Salobrena

Folk driver terrassejordbruk. det er både frukttrær og grønnsaker i terrassene

Vi kjørte rundt Malaga, gjennom Torremolinos og Fuengirola. Camping Cabopino er en veldig kjekk plass for overvintrere og fastliggere.

  Det er mange aktiviteter en kan være med på hver dag untatt mandag. Det er campingplassen som organiserer det. Pilates, bueskyting, petanca og nybegynnerkurs i spansk på tirsdag, bøy og tøy, bordtennis, spanskkurs for viderekomne og ekstra viderekomne på onsdag, styrketrening, vanngymnasikk, petanca og spanskkurs på torsdag, fjelltur, luftgevær, spansk matlaging på fredag, pilates og masse kjekt for barna på lørdag, og yoga og bueskyting på søndag. Da er det også mange aktiviteter for barna.

Men for folk på gjennomreise eller som bare skal være der en ukes tid, er det ikke så kjekt. Det er veldig få store plasser. De stor plassene har høye trær rundt seg og er veldig mørke. Kjekt på varmeste sommeren.  Plassen var også skjeve slik at en trenger mange og høye klosser for å være noenlunde i vater.

Vi ble der en natt og for videre til Gibraltar 20 januar.  Jeg angre ikke på at vi stoppet i Gibraltar. Jeg venter et par dager før jeg sender i veg rapporten derifra. I dag er det første dagen med nett siden vi var i Torrevieja.

Takk til dere som følger oss. Takk for kjekke tilbakemeldinger!

–Edel

Torsdag 10 tok vi farvel med Sissel og Torgeir. Siden GPS-en hadde tulla så fælt da vi kom til Javea(Den brydde seg ikke om hovedveien gjennom byen, men leda oss på småveier i utkanten av byen), snakket jeg med Torgeir om hvordan vi skulle komme oss ut på greieste måte. Da vi kjørte ut fra campingplassen og kom til det første veikrysset, sa jeg:” Kjør til høyre her!” Men GPS-dama sa: “Kjør til venstre nå!” og Roy brydde seg ikke om mine protester og fulgte GPS-dama.  Dermed kom vi inn på noen småveier mellom appelsinlundene. Etterhvert nærmet vi oss hovedveien, men dama måtte naturligvis lede oss i en trang blindvei og vi måtte rygge ut igjen. Jeg måtte ut av bilen og dirigere. En gammel mann forklarte oss hvordan vi skulle kjøre, og vips så var vi på rett vei! Vi kom oss inn på vei N-332 som går langs kysten mot Cartagena.

Vi kom innpå N-332 i byen Gata de Gorgos. Veien gikk et par mil inn i landet og landskapet var kupert. Oppe i de lave åsene var det terrasser med vinplanter. Det var også olivenlunder. Det var godt og varmt ute: ca 20 grader. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

 Fjellet eller klippen heter Penon de Ifach og ligger ved Calpe

Vakkert landskap

Nå er vi kommet til Altea 

Altea

Høyhusene i Benidorm 

Langs veien, langt utenfor bebyggelsen stod det damer som venta på at en eller annen ville kjøpe noe av dem. Noen satt i hagestoler i veikanten. De var veldig sexy kledd.  Disse to stod ved en nedlagt bedrift. De kom så fort på meg at jeg ikke rakk å få tatt et mer tydelig bilde. Det er vanskelig å se her, men de hadde på seg korte ,svarte skinnskjørt og små skinntopper.  

Vi nærmer oss Alicante. 

Alicante 

Skitten frontrute. Den så ren ut etter at jeg hadde vasket den, men i sola ser jeg jo at jeg bare har gnidd skitten utover.

Nå nærmer vi oss Torrevieja. Her er det saltvannsbasseng og saltvannsjøer 

Klokka 15 var vi fremme ved campingplassen Florantilles. Det var naturligvis siesta, og resepsjonen var stengt. Roy har et søskenbarn som bor i byen. Vi hadde akkurat kommet fram, da han ringte for å vite hvor vi var. Et kvarter etterpå kom Inge til campingplassen. Da hadde jeg fått øye på en plakat: 

Forbudt for hunder!!!

Vi hadde adressen til en annen campingplass: Lo Monte. Den lå enda lenger sør. Roy hadde også funnet en stellplass  ved stranda ved hjelp av det tyske bordatlaset. Vi parkerte bobilen, og tok med oss GPS-en inn i Inge sin bil og for på leting etter stellplassen. Naturligvis var det bare en parkeringsplass uten muligheter til å tømme noe som helst. Vi for videre til Lo Monte. Det var en stor, nyrenovert campingplass. Der var det lovlig med hunder, men det var ingen ledige plasser akkurat da. Dagen etter derimot, var det en plass ledig i 6 dager. Vi kunne stå gratis natta over på ei tomt uten strøm og vann. Vi bestilte plassen og for tilbake til Florantilles for å hente bobilen. Snille Inge hadde kjørt oss fra sted til sted et par timer, og vi lengtet etter å få komme oss i orden.

Roy bestemte seg for å spørre i resepsjonen om vi kunne få bo på plassen selv om vi hadde hund med oss. Og de hadde nettopp forandret reglene: Det var tillatt med hunder!:)
Dermed kunne vi flytte inn på Camping Florantilles.

Vi har kommet oss på plass. Roy, Max og Inge Hagan 

Vi hadde tenkt å dra hjem til Inge, men kona hadde influensa. Dermed overtalte vi Inge til å være hos oss i stedet. Han for hjem etter sengeklær og datamaskin. Inge driver nemlig med slektsgransking og hadde funnet ut mye om Roy sin slekt. Det var veldig interessant å se hva han hadde funnet ut.

Det ble en koselig kveld. 

Det er mange utleiehytter. Men de aller fleste hyttene har folk kjøpt. Det er også campingvogner med små til bygg og fortelt + telt til bilen. Folk har en feriebil som står her, og kommer seg hit med fly til Alicante. De fleste som har hus her er engelskmenn. Noen få er fra Holland og så er det en del spanjoler. 

Tomtene til bobilene er store. Det er støm, vann og tømmemulighet på alle tomtene.

Her bor en blomsterglad hytteeier. 

Vaskerom, dusj og toalett i samme bygg som resepsjonen. Her er det også vaskemaskiner og tørketrommel

Rundt omkring på plassen er det små servicehus. WC med tre avlukker og tre vasker til oppvasken. På baksiden er det utedusjer og klessnorer.  Her sorterer vi ikke søppelet, alt går i samme dunken.

Svømmebassenget. Den røde bygningen er resturanten som er stengt om vinteren. Men ved resepsjonen er det en kafe som selger engelsk frokost om formiddagen og enkle retter senere på dagen. De har quizkvelder og andre sammenkomster med loddtrekning og allsang.

Det er en tennisbane på området og det er flere petangabaner der folk samles for å trille/kaste kuler.  

Nærmeste nabo har flere små bygg rundt hytta si. 

Nydelig hekk.

Dersom en vil bevege seg utenom området her, er det nesten med livet som innsats. Her er ikke fortau eller gangstier. Det er 4 km å gå til San Miguel de Salinas(vestover) og 2 km til Los Balcones(østover, mot Torrevieja). I Los Balcones er det bank, apotek, doktor, tannlege, supermarked og resturanter.

Mandag 14 desember gikk vi langs veien til San Miguel de Salinas. Vi brukte en time på turen. Det var litt kald vind, men vi ville ta oss en øl ute alikevel. Vi kom til en pub med stoler og bord utenfor. Jeg og Max stoppa på andre siden av gata og Roy gikk bort til borda, men det var for kald vind til at vi ville sitte der. Så vi bestemte oss for å prøve å finne noe som var mer skjermet for vind. Da kom en av servitørene og sa at det var plass inne. Hunden var ikke noe problem.

Det var ei veldig brun sjappe, ei litersflaske med øl kosta 2,50 euro

Bakom disken satt sjefen sjøl og spilte gitar i stille perioder.

Vi orka ikke å gå tilbake, for det var en ekkel trafikk og det var ikke fortau eller gang/sykkelsti og veiskuldera var smal. Vi bad dem ringe etter taxi, men taxien kunne ikke komme før om en drøy halvtime. Da sa sjefen at broren hans som var servitør, kunne kjøre oss ned til campingen. Vi betalte 5 euro for transporten.

Eller så finst det her på campingplassen 2 personer som kan hente og bringe folk til Torrevieja for halv taxipris. Spør i resepsjonen. Vi står her lenger enn 5 dager. Da betaler vi 19 euro (med hund), I mellomsesongen, juni og september måned koster det for to personer uten hund; 25 euro. I høysesongen koster det samme litt over 30 euro.

La Torre Vieja – Det Gamle Tårnet

Torrevieja eller Torrevella har fått navnet sitt etter det gamle vakttårnet som lå ved Middelhavet. Det var flere slike tårn langs kysten som skulle vokte innlandet mot fiender.

Torrevieja ligger i Alicante-provinsen i regionen som heter Cominuitat Valenciana. Her bor det litt over 100 000 innbyggere, men folketallet femdobles om sommeren.

“Hvit av saltet og brun av solen” (Om byvåpenet)

Torrevieja var en liten fiskerlandsby med et vattårn på 1700 tallet. Ikke langt fra byen er det tre store og vakre saltsjøer. En av dem er Salinas de la Mata. Her var det saltproduksjon i gamle dager.

I 1803 flyttet kongen saltproduksjonen til Torrevieja og da begynte byutviklingen. Nå er Torrevieja nest størst i verden på saltproduksjon. Bare Dødehavet er større. Saltet blir eksportert til de andre landene i Europa, til Amerika og til andre deler av verden.  Saltet blir brukt til kjøtt og fisk og til veisalt.

På 1900 – tallet produserte bøndene rundt byen lin, hamp og bomull.

I de senere årene har turisme blitt en viktig næringsvei. Her er et bilde fra den kjempedigre båthavna.

Gjennomsnittstemperaturen her er 18 grader og derfor er det mange folk fra andre nasjoner som har flyttet hit fra kalde vintrer. Det er mest briter, tyskere og skandinaver.

Onsdag drar vi videre sørover – forbi Cartagena.  Det er meldt kaldvær på onsdag og da kan vi likegodt sitte i en god, varm bil.

Tusen takk fok koselige kommentarer både på Fb og direkte på bloggen! Det er kjekt at dere følger med oss!

–Edel

PS! Max har det godt hos oss!

–Edel

Vi opplevde 3 festhelger i Javea: Jul, Nyttår og Hellige tre kongers aften.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jul i 20 graders varme.

Julaften skulle vi ha svineribbe, rødkål, surkål, erterstuing og poteter. Jeg skulle lage rødkål og Roy hadde ansvar for ribba. De andre skulle ta seg av resten. Her har jeg begynt å finskjære kålen. Det er ikke vanlig med karve i rødkålen, men jeg ville ha det med likevel. Med buljong, baconfett, eddik, sukker og salt ble det godt. 

Første delen av steikinga foregikk i elektrisk stekepanne. Vi fyllte opp med vann og dampet ribba både med svoren opp og svoren ned i to timer. Etterpå stod den halvannen time i steikovnen inne i bilen. Da var svoren noenlunde sprø, men boblene var små og få.  Dermed startet plan B. Torgeir fyrte opp Cramergrillen og så puttet de ribba under gassflammene.  Men litt for høyt oppe …for…. svisj … så stod ribba i full fyr!  Men de fikk berga den, den ble bare litt brent. 

Julemiddagen er servert! Sissel, Torgeir og Roy. 

Torgeir, Roy og Sissel. 

Sola har gått ned og da må vi kle oss litt varmt for å spise ute. Det var en av de beste ribbemiddagene jeg har spist.

Fredag 28. Vi har bestemt oss for å spise noen kjempegode blåskjell til lunsj. Det er en fiskeresturant nede ved fiskehavnen. Dette er typisk Kardemomme bebyggelse.

Dette er gata som går langs stranda. Det er ikke lov å bygge høyere enn tre etasjer her.

Fiskerihavna ligger ved siden av lystbåthavna, innafor de samme moloene.

Vi kom til resturanten i fiskerhavna, men der hadde de tatt ferie fram til slutten av januar. Vi hadde gått ei halv mil for å komme til en stengt dør. Men det er en fiskeresturant bortafor lystbåthavna så vi gikk dit i håp om å få blåskjell til lunsj.

Lystbåthavna. En forholdsvis kort molo med rødt seilingsmerke, en rød lykt (lateralmerke) ytterst og en laaang molo med grønt merke (grønn lykt) ut på enden. 

Jeg ville ut på den lange moloen for å ta bilder av byen.

Utsikt fra den lange moloen. Her er det utsikt mot byen. Det røde merket på den lille moloen. Legg merke til den høye blokka. Så høyt får de ikke bygge mer.

Litt lenger ute på moloen. 

Jeg gadd ikke å gå helt ut til det grønne merket. Se solglitteret i vannet. Det var en deilig vinterdag.  Da vi kom fram til fiskeresturanten, stod det flere skilt med “No Perros”(hunder forbudt) og vi hadde med oss Max, og dermed var det bare å snu.

Men vi fikk ta med oss Max på Havnebalkongen. Men de var fri for både blåskjell og sardiner. Men reker i hvitløksolje hadde de!

Flott utsikt!  Og rekene var gode.

Det glitret i vannet! 

På veien fra Havnebalkongen, gikk vi forbi en lur butikk med ei ku i naturlig størrelse utenfor. (Virker det kjent for noen??) Der fant Torgeir noen tøffe briller.

Roy utenfor den lure butikken med kua utenfor.

Bålkos.

 Lørdag feira Sissel og Torgeir bryllupsdag. Her er det litt oppvarming med cava , melon og skinke. Senere for de på byen for å ha en romantisk middag.

Sissel har varme hender og hun har greidd å fjerne hevelsen som jeg hadde på overarmen. Den har jeg hatt siden jeg brakk armen for et og et halvt år siden.  Armen er ikke helt god ennå, jeg er fortsatt litt stiv i skuldera. Jeg skal be om en ny behandling nyttårsdagen.

150 meter fra campingplassen er det en britisk bar som heter Quo Vadis. De arrangerte nyttårsfest. Billettene kostet 15 euro og inkluderte raffle(loddtrekning), buffet, cava og levende musikk. Vi ble oppfordret til å ha på oss fancy klær, men jeg og Roy har ikke mye fancy i bobilen. Hatten og klovnenesen lå på bordet vårt.

Vi byttet på å bruke pynten.

Sissel lager lyd.

Sissel hadde briller som blinker. De passet meg utmerket.

Sissel og Torgeir for hjem etter mer stæsj. Parykker og hatter.

I bakgrunnen vertinnen på Quo Vadis

Dame for sin hatt. 

Det var musikk og et lite dansegolv. Her er Twistedama. Hun twistet til alt! Når det kom musikk som vi kunne tenke å svinge oss til, krydde det av engelske damer som vrikkedanset på gulvet. De danset slik vi gjorde for 40 år siden. Kanskje det er noe som kommer tilbake? 

Torgeir lekte seg med mobilen og her er resultatet.

Det var loddtrekning på billetten.  Vi fire på bordet vant hver vår ting. Mange vant ikke, så vi hadde max flaks. Roy vant en lykt, Torgeir vant en flaske cava, Sissel vant en potteskjuler og jeg en flaske vin. 

Litt før kl 24 fikk vi hvert vårt glass med cava. Vi fikk beskjed om at det skulle fylles opp igjen kl 01 for Englang ligger en time etter. Vi var 4 nordmenn og resten briter på fest i Quo Vadis.

Klokken 24 sang vi Auld lang syne og You´ll never walk alone

Klokka 01.00 begynte britene å synge Auld lang syne  igjen, men de ble hysjet på for Big Ben slo det nye året inn. “Den donget” sa britene.

Hellige tre kongers dag eller Trettende dagen

Trettendedagen ble også kalt Gamle juledag i Norge. Den ble feiret på samme måte som den virkelige juledagen. De spiste julemat og hadde trearmete julestaker på bordet, Hellige tre kongers lys. De drakk skål for et nytt år. Åsgårdsreia kom tilbake den dagen, så da måtte folk holde seg inne. 

Trettendedagen var også en merkedag for været: Dersom det var fint og klart vær den dagen ble det et godt og grøderikt år. Og slik som været var den dagen, skulle det forstette i 13 dager.

Dagen var avfaredagen, julegjestene reiste hjem og jula var over.

Hellige tre kongers aften blir feiret over hele verden. Her i Norden ble den og feiret med prosesjoner o.l.  Har hørt at svenskene har fridag den dagen.

På Halsnøy har prosesjonene blitt skiftet ut med julebukker. Bildet under har jeg stjålet fra Audhild og viser julebukker som var innom Skato lørdagskvelden. 

Her i Javea er det en stor og flott prosesjon gjennom gatene. Kongene kommer med båt til havnen, og så går prosesjonen fra havna til gamlebyen.

Vi fant oss en fortausrestaurant og koste oss i ettermiddagssola mens vi ventet på toget. Folk som skulle delta, samlet seg opp på kaien i bakgrunnen.

Her kommer båten med kongene.

Kongene ble mottatt med salutt

Englene. Små barn i en vogn. De hadde med seg sekker med snop, som de kastet til barna som stod og så på. Julestjernen lyste over englene og englene fortalte om Jesusbarnet.

Josef, Maria og Jesusbarnet i stallen.

Korger med snopi

Lurer på om dette er den nifse Kong Herodes som vil drepe Jesus.

Hæren til den nifse kongen(Herodes)

Fanebærerne til Kong Melchior

Korger med snop til ungene langs ruta.

Kong Melchior

Fanebærerne til Kong Caspar og vi begynte å kjenne røkelseslukt

Kong Caspar

Fanbærerne til Baltasar

Kong Baltasar kom etter tradisjonen fra Etiopia

Kong Baltasar

De som deltok i paraden kastet snop til ungene som stod langs ruten. Dagen etterpå, selve Hellige tre kongers dag altså, får spanske barn julepresanger.

Vismenn, magikere, astrologer eller konger?

Matteusevangeliet står det: Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tid Herodesvar konge, kom noen vise menn fra Østen til Jerusalem og spurte “Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, og er kommet for å hylle ham.”

Jødene trodde ikke på astrologi, men kong Herodes trodde at det var noen som ville ta fra ham tronen så han beordret hæren sin til å drepe alle guttebarn under to år. Men Josef tok med seg den lille familien sin til Egypt.

Matteus sier at det var noen vise menn som kom. Han sa ingenting om antallet, men siden de hadde med seg gull, røkelse og myrra, altså tre gaver, antok man etterhvert at det var 3 vise menn.

En av grunnene til at man kalte dem for konger finner vi i Salmenes bok Salme 72 vers 10: Konger fra Tarsis og fjerne kyster skal sende sin skatt til ham. Kongene fra Saba og Seba skal komme med sine gaver..

Kristne har tolket dette som en spådom om at fremmede folkeslag skulle tilbe Jesus.

I vår julesanger synger vi også om disse mennene:

Av Saba kom de konger tre, de konger tre. Gull, røkels myrra ofret de .Halleluja, Halleluja!

Stjernen ledet vise menn til den Herre Kristus hen. Vi har og en ledestjerne….

Men etter middelaldrisk tradisjon  har vi disse personene: Melchior – konge av Arabia. Fra Jemen. Han har grått skjegg. Han hadde med seg gull. Kongesymbol.

Kaspar – av Tarsia (Tyrkia) Han hadde med seg røkelse. (symbol på prestetjeneste eller det åndelige)

Baltasar – konge av Etiopia. Han hadde med seg myrra. (symbol på lidelse og død)

Røkelsen er bark fra treet commiphora og myrra er tørket saft fra samme treet. Egypterne brukte myrraen til balsamering.

Mange tror at julestjernen er planetene Venus og Jupiter.

Det ble litt langt dette, håper likevel at dere likte det. Vi vet ikke hvor lenge vi komme til å være her. Står vi lenger enn en måned vil prisen bli 12,50 euro pr dag istedet for 16.

Vi koser oss her. Takk til alle dere som følger oss!

–Edel

Bildet viser et landskap som er typisk for regionen Valencia. Byen heter Bexi og ligger nord for byen Valencia.

 21.12.12

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi er i Javea eller Xabia som byen heter på Spansk. Vi er i Valencia regionen. Javea er den plassen i Spania som har flest soldager gjennom året. Plassen vi bor på, heter El Naranjal som betyr Appelsinlunden. Her overvintrer Sissel og Torgeir som har tatt godt vare på oss.

Her er det kort vei til butikker og resturanter. Her er slaktebutikker og delikatesseforretninger og ellers de butikkene som du venter å finne i en by. Det er under ti minutter å gå til stranda fra campingplassen. Dyreklinikken er 300 m unna (Håper vi ikke får bruk for den!)

Det er mange briter som bor i byen og på campingplassene her. De har sine egne puber og matforretniger.

Strandområdet heter Arenal og Fjellet heter Montgo.  Fjellet ligner en elefant og er et landemerke. Her koser vi oss med vakker utsikt og godt, kaldt øl. Torgeir, Roy, meg og Sissel

Ikke langt fra stranda. Gutta boys.

Litt førjulstemning og matlaging i det fri.

Nissen er kommet fram, men det skal litt mer pynt på dashbordet.

Lys under markisen. 

På vei til slaktebutikken gikk vi innom en bar som hadde pynta seg til jul. 

På tur til stranda. Max, Sissel, Roy og Torgeir.

Her har de tatt ut stein til murer.

Og her er en vegg med stein fra stranda….

Torsdag 13. desember. Vi er på vei til torsdagsmarkedet. Markedet stenger 13.30 og vi er sent ute.

En forsmak på markedet. Hovedmarkedet ligger på en parkeringsplass lenger oppe i byen.

 Her er vi på hovedmarkedet. Over 50 meter med grønnsaksdisker.

Avdelingen for skinn og lærvarer, Mannen med ryggen til, har begynt å rydde ned varene sine.

Markedet holder på å stenge, og vi drikker noer kaldt i varmen.

Sissel har vaska KarlsVogna, og nå skal den bones. Sissel smører på bonevoks og Torgeir polerer etterhvert.

Blank og fin venstreside. Bilde av Austrått borgen bak på KarlsVogna 

Dette bildet skulle ha kommet før det forrige…… Torgeir i aksjon 

Sissel mater katter og Max har lyst å jage dem. Han piper og småbjeffer og er urolig. 

Princess har lagt ørene bakover. Hun flytter seg aldri for Max.

Mer pynt på dashbordet

På denne resturanten stopper vi ofte for å kose oss med en øl. Det er deilig å sitte ute i solskinnet med en halvliter og god serranoskinke. Her holder kelneren på å skjære tynne deilige skinkeflak. 

 Smakebiten var perfekt!

Det er mye hundebæsj på fortauene så blikket er ofte festa til bakken når jeg går. Slik fikk jeg øye på gresshoppa. Kanskje det er Timmy? 

Men dersom jeg løfter blikket litt, kan jeg få øye på vakre ting også.

Er du et vanedyr? Jeg er…. Det har jeg oppdaga på denne turen. I servicebygget går jeg alltid på det samme avlukket på do. Dusjer i den samme båsen.

Og oppvasken tar jeg ved  samme oppvaskbenk. Dersom plassen er opptatt, venter jeg..Om morgenen venter jeg med å stå opp til Roy har stelt seg og kokt kaffe. Max er desverre også et vanedyr, så når jeg har stått opp, må jeg værsågod gå morgentur med ham. Han maser alldri på Roy… 

 Disse konglene plukket jeg på en av campinplassene vi var på.

Siden vi varså sent ute forrige torsdag, bestemtevi oss å sykle til markedet torsdag 20 desember. Roy gjorde syklene våre klar og oppdaget at ventilen på framhjulet hans var løsnet. Dermed var dekket flatt.

Derfor måtte han være hjemme mens Sissel, Torgeir og jeg syklet avsted til gamlebyen. Fredag fikk Roy kjøpt nye slange på en sykkelbutikk/reparasjonsverksted. Han kjøpte også ekstra slanger til oss begge.

I gamlebyen er det og en mathall med fersk kjøtt og fisk, men utvalget av grønnsaker var mye større på torsdagsmarkedet enn i mathallen.

Fra gamlebyen; legg merke til soluret på veggen! 

Trange, små julepynta gater 

 Kveldstemning torsdag 20.

Vi har hatt et pår dager med godt og varmt vær med over 20 varmegrader og det skal holde seg slik til etter jul

I dag lørdag 22 var det så varmt og fint at vi tok på oss shorts og singlet og gikk ned på stranda en tur. Da følte jeg meg skikkelig anderledes, for folk
gikk rundt med vinterklær! De hadde luer og tykke skjerf og høye støvletter og pjekkerter. Noen hadde flotte skinnhansker og der gikk jeg i shorts og sandaler.

I nærheten her er det et take-away-kjøkken som lager den beste grilla kyllingen jeg har smakt. Skinnet blir gnidd inn med sitron før de krydrer den. Kyllingen blir stuffa med sitronbåter, krydder og sitronskall. Den blir så mør at den nesten faller fra hverandre og så saftig at det er helt utrolig.

Julaften skal vi spise sammen med Torgeir og Sissel. Roy har fått tak i svineribbe hos slakteren. Den måler 20×30 cm og kostet 17 euro (ca 130 kr). Sissel har gnidd den inn med salt og pepper.

Jeg har kjøpt rødkål og har både eddik og karve. Jeg har en pose erterstuing også.

Utfordringen blir å få til sprø svor, men Sissel, Torgeir, Roy og jeg har en plan….. 

Dette bildet tok jeg i dag lillejulaften kl.13 Roy og Max soler seg.

Jeg har vært i en asiabutikk og kjøpt stjerneanis, kardemommefrø, kanelstenger og nellikspikere så i kveld blir det gløgg!

God jul og godt Nyttår til alle våre venner og slektninger og alle som følger oss på tur!

Takk for kjekke tilbakemeldinger!

–Edel